Reforhandling av offentlige avtaler i korona-tider
Koronapandemien preger avfallsbransjen i ulik grad, og et tilbakevendende spørsmål er hvilke muligheter en offentlig oppdragsgiver har til å forhandle nye avtalevilkår med en privat leverandør. Kontraktene er ofte inngått etter en offentlig anbudskonkurranse. Anskaffelsesregelverket setter visse føringer, og disse gjelder, uavhengig av om leverandørene får økonomiske problemer.
Det er et grunnleggende prinsipp i norsk rett at avtaler som er inngått skal holdes. Dette prinsippet gjelder også for oppdragsgiver, som ikke får rett til å avbestille en vare eller tjeneste dersom leverandøren kan levere til tross for pandemien.
Avtaleloven §36 om urimelige avtaler, og ulovfestet lære om bristende forutsetninger har liten plass i avtaler som er inngått etter forutgående anbudskonkurranse. Det skal dessuten alltid mye til før man kan påberope bristende forutsetninger i avtaler inngått mellom profesjonelle parter. Den urimelige utviklingen i avtaleforholdet må knyttes til en situasjon som ikke var mulig å forutse på avtaletidspunktet. Avtaler som ble inngått før det ble konstatert en pandemi i mars kan hevdes å komme i en slik kategori. Det kan dermed tenkes at det oppstår situasjoner som følge av pandemien som gjør at avtalen blir så ubalansert dersom den skal oppfylles, at det kan gi grunnlag for reforhandlinger.
Det første man må undersøke er om kontrakten inneholder bestemmelser, f.eks. reforhandlingsklausuler eller prisreguleringsklausuler som hensyntar den situasjonen man er kommet opp i. Force majeure klausuler kan også anvendes, dersom korona pandemien hindrer oppfyllelse av kontrakten. Suspensjon av forpliktelsen på bakgrunn av force majeure gjelder bare så lenge hindringen varer, og forpliktelsen faller normalt ikke helt bort.
Dersom kontrakten ikke kan endres med hjemmel i kontrakten, må reforhandlinger vurderes utifra anskaffelsesregelverket.
Anskaffelsesforskriften §11-2 (under terskelverdier) og anskaffelsesforskriften §28-1 og 28-2 (over EØS-terskelverdier) gir hjemmel til å endre en kontrakt dersom endringen ikke er «vesentlig». Det er en større adgang til endringer i kontrakter under EØS-terskelverdiene. Hva som er vesentlig må vurderes utifra kontraktens art og omfang og §28-1(1) og 28-2 sier noe om hvilke endringer som er tillatt. Men endringer til gunst for leverandøren som har en begrenset økonomisk effekt (lavere enn EØS-terskelverdien og mindre enn 10% av kontraktsverdien eller 15% for bygg og anleggskontrakter) vil alltid være lovlig. Dersom oppdragsgiver inngår endringer i strid med disse bestemmelsene, vil oppdragsgiver risikere at Kofa og domstolene behandler det som en ulovlig direkte anskaffelse, og man risikerer i verste fall overtredelsesgebyrer og bøter.
Dersom det offentlige opptrer som en privat markedsaktør, noe som kan være tilfelle også i avfallsbransjen, trenger ikke anskaffelsesregelverket være relevant. Da er det rent kommersielle vurderinger som må gjøres. Statsstøttereglene i EØS-avtalen kan imidlertid virke inn på offentlige myndigheters mulighet til å reforhandle avtaler. Dette omtales ofte som «markedsinvestor testen». Dersom det offentlige går med på vilkår som en privat investor ikke ville gjort, og som ikke er kommersielt begrunnet, kan det likevel anses som (ulovlig) offentlig støtte. Men også en privat markedsaktør vil se fordelen av å kunne reforhandle avtalene med en leverandør, slik at det fortsatt eksisterer et leverandørmarked når krisen er over.
For offentlige kontrakter er det også aktuelt å minne om avfallsforskriften kapittel 15 som forbyr at næringsavfallet subsidieres av husholdningene, (og vise-versa), for eksempel ved at man forhandler bedre vilkår på offentlige kontrakter knyttet til selvkostvirksomhet, dersom problemet for leverandøren er tap oppstått i næring.
Bare innloggede medlemmer av Avfall+ kan legge inn kommentarer. Logg inn
Ikke medlem ennå? Bestill Avfall+ nå!