Derfor ryker materialgjenvinningen – tenk på pengene og ikke bare prosenten

I dag utredes flere sorterings- og gjenvinningsanlegg i både privat og offentlig regi. Dessverre med lite fokus på økonomien. Økonomi bør ha like stort fokus som hvordan man løser de tekniske og logistiske utfordringene.

Torbjørn Leidal – direktør i European Resource Hub

Forrige uke kunne vi lese i Avfallsbransjen.no at RagnSells og Van Werven la ned planene om å etablere et plastgjenvinningsanlegg i Danmark. Begrunnelsen var at prisen på gjenvunnet plast var blitt så lav at prosjektet ikke var lønnsomt. Det er billigere å produsere ny plast med olje enn med innblandet gjenvunnet plast.

Denne uken leste vi i Avfallsbransjen.no at markedet for metallgjenvinning sliter. Vi finner samme forklaring her.

Det lønner seg ikke å materialgjenvinne.

Forklaringen er enkel. Når vi opplever kriser i økonomien, vil den nyeste delen av industrien rammes hardest, fordi den har de høyeste kostnadene i oppstartsfase. Norges Bank setter opp renten og påfører nyeatablerte, lånefinansierte virksomheter store tilleggsbelastninger. Noen overlever – mange dør.

Materialgjenvinningen er en slik bransje. Den er ny, i vekst og helt avhengig av tilgang på investeringsvillig kapital og gode lånevilkår. Når disse svikter, går det selvfølgelig ut over materialgjenvinningen og prosentmålet til EU.

Et viktig bidrag til å øke materialgjenvinningen er derfor å sørge for at den blir lønnsom.

For at det skal skje, kreves kunnskap om problemstillingene. Det er Avfallsbransjen.no med på gjennom å publisere nyheter – og ringe rundt og få rapporter fra de berørte om konsekvensene.

Dernest må markedsaktørene gjennom sine næringsforeninger ta opp problemene og foreslå løsninger til myndighetene. Siden myndighetene i hovedsak er synonymt med EU, betyr det at de norske næringsforeningene må samarbeide med næringsforeninger som er i EU-land, slik at disse kan adressere problemer og forslag til løsninger til EU-kommisjonen og drive lobby mot medlemmene i EU-parlamentet.

Siden EU har sendt ut direktiver – som Miljødirektoratet sender ut veiledere til i Norge – er det derfor svært viktig at det leddet som først omfattes i verdikjeden, sier i fra når problemer oppstår. Det er de kommunale innsamlingselskapene og deres private samarbeidspartnere. Hvis problemer akkumuleres helt først i kjeden uten at denne informasjonen når frem til lovgiver, tar det svært lang tid før problemene løses i markedsdelen av næringskjeden.

Sannsynligvis er løsningene på problemene i plast- og metallmarkedet at rammebetingelser for bruk av gjenvunnet plast og metall gjøres lønnsomt ved å gjøre bruk av jomfruelige materialer dyrere.

For å få til dette må altså myndighetene adresseres så raskt og presist som mulig. Det er det man bruker næringspolitiske foreninger og medier til.

I dag utredes det sorterings- og gjenvinningsanlegg i både privat og offentlig regi. Dessverre med lite fokus på økonomien – hva og hvordan man får betalt for de utsorterte fraksjonene: Kort sagt hvordan gjøre materialgjenvinningen lønnsom.

Dette bør ha like stort fokus som hvordan man løser de tekniske og logistiske utfordringene. Ser man problemer her, må de adresseres gjennom media og næringspolitiske foreninger snarest mulig. Ellers «brenner man inne med problemene» – bokstavelig talt. Og det ønsker man vel ikke?