Produsentansvar krever politisk handlekraft

Produsentansvaret for emballasje er et av våre viktigste virkemidler for å drive Norge mot
sirkulær økonomi på produsent og produktnivå. Likevel skaper ordningen mer konflikt enn
fremdrift.

Stig Ervik, administrerende direktør i NORSIRK

Klima- og miljøministerens nylige uttalelser, tydeliggjør hvorfor systemet knirker.

I artikkelen «Noe må dekkes av gebyret» (Avfallsbransjen.no 26. februar 2026), sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen at produsentene «kun skal dekke nødvendige kostnader» og at produsentansvarsselskapene (PRO) ikke har plikt til å samle inn avfall fra alle kommuner.

– Noe må dekkes av gebyret

Dermed får vi et system der noen aktører bærer ansvar og kostnader – mens andre kan velge sine gunstige områder. Kommunene må ta «resten», og det fører til en ubalanse som ikke er holdbar over tid.

For å si det enkelt: Når verdikjeden ikke behandles som en verdikjede, kollapser den. Vi mangler både tydelige rammer, reell likebehandling og praktiske forutsetninger for et velfungerende marked på dette området – som er en forutsetning for å nå målene vi har satt for sirkulær økonomi.

1. Et marked kan ikke fungere uten klare spilleregler
Norge har valgt en modell med konkurrerende PRO-er. Likevel mangler vi strukturen som faktisk gjør konkurranse mulig. Resultatet er fragmentering, ulike vilkår og til tider ren obstruksjon (ulovlig) mellom PRO-ene. Ingen bransje kan fungere slik.

Løsningen ligger rett foran oss: en clearinghousemodell, slik mange EU-land allerede har etablert. Danmark har for lenge siden innført sentrale enheter (DPA Dansk produsentansvars system) som sørger for:

• nøytral registrering av innsamlede mengder
• garanterer alle kommuner henting av alt PRO avfall
• rettferdig fordeling av kostnader og logistikk
• hindring av «cherrypicking»
• lik tilgang til avfallet for alle PRO-ene mht PROenes forpliktelser (kundemasse)

Dette er ikke radikale ideer – det er europeisk standard. Norge ligger bakpå, og konfliktene i bransjen viser det hver eneste dag.

2. Alt produsentansvarsavfall må samles inn – ikke bare til målet er nådd
Statsrådens svar gjør det klart at PRO-ene kun er pålagt å hente inn nok mengder til å nå materialgjenvinningskravene. Det betyr i praksis at kommuner kan stå igjen med store volumer emballasjeavfall som ingen vil betale for.

Dette er absurd, når hele hensikten med produsentansvaret er at produsentene skal ta ansvar nettopp for sitt avfall – ikke bare en taktisk mengde for å krysse av et mål i et Excel-ark.

Når kommunene står igjen med kostnadene, undergraves ordningen, og tilliten forvitrer. Vi trenger et system hvor:
• alt avfall innenfor ordningen faktisk inngår i ordningen
• kommunene får stabile rammer
• materialstrømmene blir forutsigbare
• gjenvinningsmålene gjenspeiler realitet, ikke minimumsstrategi

3. Norge må endelig avklare hvem som «eier» produsentansvarsavfallet
Det tredje – og etter min mening viktigste – punktet, er avklaring av eierskap og leveringsplikt.

I dag er vi fanget i en hybridmodell (EE avfallet og Emballasje) der ingen vet helt om kommunene må levere til PRO, kan levere kommersielt, eller skal kompenseres etter kostnadsdekning. Det fører til at alle aktører opererer med ulike antakelser og forventninger.

Vi trenger en politisk beslutning:

Kostnadsdekningsmodellen
Kommunene leverer avfallet til produsentansvarsordningene, og PRO dekker alle de nødvendige kostnader. Dette er en legitim modell – men den krever at PRO faktisk har plikt til å ta imot alt avfallet. Som jeg har skrevet tidligere: kostnadsmodellen fungerer i Sverige og Danmark. Og gjenbruk av noe som fungerer, er bra!

4. Norge må oppgradere produsentansvaret – ikke forsvare status quo
Produsentansvaret er en god idé. Men en god idé uten riktig struktur blir en dårlig ordning. For å bygge en virkelig sirkulær økonomi, må vi:

1. Etablere clearinghouse og sikre reell konkurranse uten obstruksjoner fra tidligere monopolister og privatrettslige avtaler.
2. Pålegge innsamling av alt produsentansvarsavfall innenfor ordningen.
3. Ta et politisk valg om eierskap og leveringsplikt.

Dette er ikke komplisert. Det er bare på tide.

Ønsker vi et fremtidsrettet produsentansvar, må vi slutte å diskutere hvorvidt kommunene skal ta regningen på de nødvendige kostnader. Det skal de ikke. Det er fastslått via EØS-avtalen at det er det produsentene som skal gjøre.

Skal vi nå de målene vi har satt for dette området, må vi snart sørge for at systemet fungerer slik det var ment: til det beste for miljøet, samfunnet og verdikjeden.

Det krever politisk handlekraft. Ballen ligger hos statsråden.