Branner i avfallsanlegg

Sammendrag

Avfallsanlegg representerer en viktig samfunnsfunksjon, men det brenner regelmessig i slike anlegg. Målsettingen i denne studien er å frembringe faktagrunnlag som belyser hvilke risikoer som er knyttet til branner i avfallsanlegg, og å identifisere tiltak som kan forebygge brann og begrense brannens skadeomfang og miljøpåvirkning.

Informasjon er innhentet gjennom møter med avfallsbransjen, to befaringer på avfallsanlegg og en spørreundersøkelse, gjennomgang av litteratur og hendelser registrert i brann- og redningsvesenets rapporteringsløsning BRIS, samt kontakt med andre aktører. Prosjektet omfattet landbasert avfallshåndtering; anlegg for mottak og mellomlagring av avfall (661 stk), mottak og mellomlagring av farlig avfall (250 stk), samt behandlingsanlegg for farlig avfall (38 stk). Behandlingsanlegg for avfall (som biogassanlegg og forbrenningsanlegg) samt deponi er ikke inkludert.

Høyrisikoavfall er funnet å være blandet avfall, batterier (særlig feilsorterte batterier), elektrisk og elektronisk (EE) avfall, samt papir, papp og kartong. Blandet avfall (restavfall) peker seg særlig ut som et viktig fokusområde for å redusere den totale brannrisikoen ved norske avfallsanlegg, både ut fra rapportert hyppighet av brannstart og ut fra potensielle konsekvenser av brann for utstyr, driftsstans, miljø og helse. Avfall som kategoriseres som «Farlig avfall» peker seg ikke ut, og er ikke rangert til høyeste brannrisiko-kategori i denne studien, ettersom det her er implementert mange forebyggende og skadebegrensende tiltak som ser ut til å fungere. Kapittel 9 gir detaljerom rangering av brannrisiko.

I perioden januar 2016 - mai 2019 var det rapportert inn 141 branner i avfallsanlegg i Norge i BRIS. Det totale antallet branntilløp (inkludert små, mellomstore og store branner) er ikke kjent, men antas å være langt høyere. Vanlige antennelseskilder er funnet å være kompostering (selvantenning), thermal runaway i batterier, friksjonsvarme ved kverning, menneskelig aktivitet og ukjent årsak.

Jevnlig forekommende branner utendørs, økt bruk av innendørs lagring og nye typer avfall som litiumbatterier, leder til en risiko som er vanskelig å håndtere og kan gjøre det utfordrende å få forsikret avfallsanlegg. Økt bruk av innendørs lagring er motivert av hensyn til miljø og naboer, men det kan komme i konflikt med brannsikkerheten, særlig på grunn av dårligere adkomst for brannvesen og mulig stor varmepåkjenning på den bærende konstruksjonen i selve bygningen som huser avfallet.

Enhver stor brann vil, uansett hvilken type avfall som brenner, potensielt kunne føre til utslipp av miljøgifter til luft, vann eller grunn. All brannrøyk kan være skadelig for mennesker, og eksponering må tas på alvor. Det er behov for mer kunnskap og kompetanse omkring det å vurdere utslipp og miljøkonsekvenser i forbindelse med brannslokking. Bruk av brannskum vil kunne redusere den totale mengden slokkevann, men vil samtidig kunne bidra til økt forurensing dersom det slippes ut i vann. Det er behov for tydeligere innholdsfortegnelse i produktdatablad for skum for å kunne vurdere miljøhensyn ved bruk.

Tiltak er foreslått for brannsikkert design av anlegg, for håndtering av avfall, og for å begrense konsekvensene for miljø under og etter en brann. Sentrale tiltak som bør prioriteres er deteksjon og overvåking, begrense mengder avfall, orden og ryddighet, god opplæring, mottakskontroll, tilgjengelig og riktig dimensjonert slokkeutstyr, samt løsninger for å samle opp slokkevann for å unngå at miljøgifter slipper ut. Det har ikke vært mulig ut fra tilgjengelig data og statistikk å verifisere effekten av enkelttiltak. Sammenfallende erfaringsbaserte observasjoner funnet i denne og andre studier gjør at den beste tilgjengelige informasjonen om effektive tiltak er funnet å være bransjens samlede vurdering. Ansvaret for de fleste av tiltakene ligger hos eier av anlegget eller virksomheten, og det bør være fokus på bruk av dokumenterte tekniske løsninger og vurdering av hvorvidt tiltak er hensiktsmessige og praktisk gjennomførbare ved hvert enkelt anlegg. Lokalt tilpasset vurdering av brannrisiko på hvert enkelt anlegg er viktig, ettersom det er store variasjoner i hvilke avfallstyper som håndteres, størrelse og utforming av anlegg, samt andre lokale forhold mellom avfallsanlegg i Norge. Tiltak som brannvesenet kan gjøre er å ha tett dialog og samarbeid med avfallsanleggene. Myndighetene bør legge til rette for bedre kunnskapsoverføring og læring etter branner, mellom ulike brannvesen. Myndighetene bør også, i samarbeid med bransjen, utvikle en nasjonal holdningskampanje for å unngå feilsortering av batterier.

Videre arbeid bør studere slokketeknikker og slokketaktikker for å begrense vannforbruket ved slokking av brann i store masser. Ulike deteksjons- og slokkeløsninger til bruk på avfallsanlegg bør kartlegges, egnethet bør vurderes og dokumenteres i de tilfeller hvor dokumentasjon mangler. Dette bør gjøres tilgjengelig på en åpen plattform. Det er også behov for flere studier på kjemisk sammensetning av brannrøyk fra ulike typer avfall, samt studier på omfang og spredning av brannrøyk og branners miljøpåvirkning på vannforekomster.

Økt brannsikkerhet på avfallsanlegg vil kunne legge til rette for en bedre dialog mellom industrien og forsikringstilbydere ved å redusere de potensielle økonomiske tapene. God håndtering av brannrisiko i avfallsanlegg vil ikke bare påvirke anleggene selv, men vil også begrense potensielle samfunnsmessige kostnader og konsekvenser på helse og miljø.