Industrielle muligheter og arbeidsplasser ved CO2-håndtering i Norge

Sammendrag

Verden trenger CO2-håndtering (CCS – Carbon Capture and Storage) for å nå ambisjonene i Paris-avtalen. Andelen av utslippsreduksjoner som må tas ved hjelp av CO2-håndtering varierer mellom de ulike analysene, men ligger ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs Klimapanel (IPCC) på mellom 12% og 20%. Og den øker når vi går fra 2-gradersmålet til 1,5-gradersmålet. Alternative veier til de samme utslippsreduksjonene er jevnt over dyrere, i den grad de finnes. En del industrielle utslipp kan ikke reduseres på annen måte enn ved hjelp av CO2-håndtering.

De globale utslippene av klimagasser økte med 1,4 % i 2017, og flere store land vil ikke nå utslippstoppen før etter 2020. Det vil gjøre oppgaven ekstra krevende, og vil kreve et politisk pådriv som er avgjørende for å lykkes. Norge har sluttet seg til Paris-avtalen, vi er en del av EUs kvotesystem, og har forpliktet oss til å oppfylle klimamålene for 2030 sammen med EU. Det betyr at norske utslipp av klimagasser må reduseres med minst 40 % innen 2030. Forpliktelsen overfor EU, som også er lovfestet i klimaloven, vil være premisssettende for norsk politikk i årene som kommer. De langsiktige og enda høyere ambisjonene for utslippskutt i EUs veikart for 2050 blir spesielt viktige knyttet til behovet for CCS.

Det norske fullskalaprosjektet for CO2-håndtering planlegges for å lagre inntil 1,4 millioner tonn CO2 per år og er unikt globalt. Det vil være det første prosjektet som fanger CO2 fra prosessindustri og avfallshåndtering, knytter sammen flere utslippskilder, og bruker skip for transport for å forbinde utslippskilde og CO2-lager. Prosjektet vil også kunne være et første skritt mot etablering av norsk sokkel som storskala sentrallager for CO2 fra Europa. Dette kan i seg selv bli et betydelig forretningsområde. I fremtidige CCS prosjekter kan løsninger utviklet for fullskalaprosjektet dupliseres og settes sammen på nye måter.

Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i fullskalaprosjektet vil kunne påvirkes av en rekke faktorer, blant annet kostnader for alternative klimatiltak, skala- og læringseffekter. CO2-håndtering kan også bidra til å forlenge markedet for norsk naturgass, gjennom å skape rammebetingelser for å realisere ren og storskala produksjon av hydrogen. I denne mulighetsstudien søker vi å kvantifisere de industrielle muligheter som en satsing på CO2-håndtering i Norge kan gi, under forutsetning av at Norge, Europa og verden når ambisjonene i Paris-avtalen og at CCS blir en del av klimaløsningen, slik som beskrevet av IPCC og IEA. Dette er gjort gjennom å definere tre scenarier for utviklingen av CCS i Europa og studere mulighetsrommet for norske aktører innen disse scenariene. Mulighetene vil være knyttet til:

• Den norske prosessindustrien, som har mål om nullutslipp i 2050, samtidig som produksjonen skal dobles. CO2-håndtering i Norge er en forutsetning for å nå målet. Realisering av en slik ambisjon vil styrke konkurransekraften til mer enn 30.000 eksisterende jobber i Norge. Det vil også kunne bidra til økning av indirekte sysselsatte, fra om lag 60.000 i dag.
• Norge som vertsnasjon for internasjonal industri. Med nærhet til en infrastruktur for CO2-håndtering kan Norge være en attraktiv vertsnasjon for industri, fordi muligheten til å produsere utslippsfrie produkter styrkes. Sammen med tilgang på rimelig og fornybar kraft, vil dette kunne danne grunnlaget for nye industrietableringer i Norge i en tid hvor arbeidskraftens andel av kostnadene går ned.
• Hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS. En satsing i Norge på hydrogen fra naturgass med CCS kan gi en omsetning på 220 milliarder NOK i 2050, og mellom 25.000 og 35.000 sysselsatte i Norge. En,forutsetning for realisering av en hydrogen verdikjede er blant annet at det etableres tilstrekkelig lagerkapasitet for CO2 i Nordsjøen.
• Et marked for CO2-håndtering i Europa, som vil kunne omfatte mellom 30.000 og 40.000 arbeidsplasser i 2030 og mellom 80.000 og 90.000 arbeidsplasser i 2050, direkte knyttet til CO2-håndtering. Norske aktører står godt rustet til å øke sin verdiskaping i et slikt marked.
• Et sentrallager for CO2 i Nordsjøen bestående av flere lagringslokasjoner, som kan bidra vesentlig i olje- og gassektoren hvor Norge allerede har investert mye, hatt store inntekter og det er behov for satsing for å opprettholde verdiskaping etter hvert som oljeproduksjonen faller. I 2050 kan Norge ha over 10.000 sysselsatte direkte knyttet til CO2-lagring i Nordsjøen, mens ringvirkningene av industrien vil kunne sysselsette 5.000 til 10.000 flere i Norge.
• Transport av CO2 på skip, hvor det i 2050 kan være behov for en flåte på over 600 skip, som kan sysselsette 8.000 til 10.000 mennesker. Norske verft, rederier og tilliggende tjenestevirksomhet er godt posisjonert til å ta andeler i dette markedet.
• Markedet for CO2-fangstteknologi og -anlegg, som kan nå et omfang på over 450 milliarder NOK i Europa i 2050, og sysselsette over 40.000 mennesker. Norskutviklet teknologi vil kunne konkurrere i dette markedet, og har også spredningspotensial globalt.
• Verdiskapingen i selve fullskalaprosjektet. I tillegg til ringvirkningseffekter vil det norske fullskalaprosjektet i seg selv kunne sysselsette opp mot 5.000 årsverk, i hovedsak arbeidsplasser i Norge. Teknologiutvikling og -kvalifisering gjennom fullskalaprosjektet vil kunne posisjonere norske aktører for det internasjonale markedet og gi dem konkurransefortrinn sammenliknet med aktører i land som ikke har et hjemmemarked. Potensialet for spredning av teknologi og kunnskap fra fullskalaprosjektet er stort, og kan gi avgjørende læring for utvikling av neste generasjons CO2-håndteringsprosjekter.

I det store og hele fremstår CCS som en nødvendig forutsetning for å sikre verdiskaping og arbeidsplasser i Norge i en tid hvor verdenssamfunnet har forpliktet seg til å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, eller helst mindre. En tidlig satsing på CO2-håndtering i Norge vil være en investering i infrastruktur for industriutvikling inn i et lavutslippssamfunn, og vil kunne bygge fremtidig konkurransekraft for norsk industri. Norge har naturgitte fortrinn gjennom geologiske strukturer i Nordsjøen som kan ta imot en stor del av Europas CO2, industrielle fortrinn gjennom en sterk maritim- og offshore-rettet industri, og kompetansemessige fortrinn gjennom at vi er ledende innenfor flere ledd i verdikjeden for CO2-håndtering.