Plastregningen må betales i butikken
Kommunene er lei av å plukke opp søppelregninga etter plastprodusentene.
Det finnes ett ord som mer enn noe annet kan fyre opp ledere i kommunale avfallsselskaper. Går smalltalken i pausen på Årskonferansen eller andre fagfora litt tregt, så er det bare å nevne produsentansvar.
Prinsippet er rimelig enkelt. Avfallsforskriftens §7-5 sier rett ut at den som «tilfører markedet minst 1.000 kilo av en emballasjetype per år skal finansiere innsamling, sortering, materialgjenvinning og annen behandling av brukt emballasje og emballasjeavfall gjennom medlemsskap i et returselskap som er godkjent av Miljødirektoratet».
Alle er skjønt enige i at forurenser skal betale.
Krangelen handler om hvor mye og hvordan. Mens norske produsenter og distributører betaler rundt tre kroner per kilo plast de sender på markedet, betaler den samme produsenten i Nederland, Østerrike og Tyskland opptil fire ganger så mye.
Er det virkelig tre ganger så dyrt å samle inn husholdingsplast i paddeflate og tettbygde Nederland som i det langstrakte fjellandet Norge?
Neppe.
Når kommunene ikke får dekket inn sine kostnader fra plastprodusentene, må de isteden sende regningen rett til innbyggerne gjennom renovasjonsgebyret.
Thomas Haneborg i Indre Østfold Renovasjon hevder i kampanjen «Plastmillarden» at han er tvunget til å plusse på 400 kroner årlig. Det betyr at renovasjonsgebyret som dumper ned i postkassen til husstandene er over 15 prosent høyere enn det skulle vært.
Ekstraregningen til husholdningene kommer uavhengig av hvor flinke de er til å kildesortere, vaske og velge miljøvennlig og emballasjefritt i butikken.
Gjennom avfallsforskriften er returselskapene pliktige til å kjøre årlige informasjonskampanjer om hvordan forbrukerne skal håndtere emballasjeavfall. Det kampanjene ikke sier noe om er at regningen er den samme, uansett hvor pliktoppfyllende du er.
Som forbruker skulle det bare mangle at det er du som må betale for det du forbruker. Poenget til de kommunale avfallsselskapene er at den regningen bør du betale når du kjøper produktet. Ikke når du er ferdig med det.
Det er foran butikkhyllene at du som forbruker har et reelt valg. Du kan velge å kjøpe produktet innpakket i plast eller ta det ved siden av som ligger uemballert. Stilt overfor et reelt valg, der kostnaden betales i kassa, vil forbrukerne selv kunne påvirke og produsentene får insentiv til å fjerne unødvendig og ikke-resirkulerbar emballasje.
Etter mange års krangling har Samfunnsbedriftene fått nok.
Rett før påske sendte de en klagesak til ESA. Dagens produsentansvar strider mot EUs rammedirektiv for avfall og utgjør en ulovlig statsstøtte er budskapet. Det siste er ord som gjerne gir regelrytterne i Brüssel blod på tann.
I tillegg til at produsentansvaret i dag skyver regningen over til kommunene og innbyggerne, er det konkurrentene som må plukke opp resten. Da Plastretur i 2020 sa opp avtalen med Oslo kommune, unnslapp de største matvareaktører sine forpliktelser i landets hovedstad. Uten avtale med Oslo kommune slipper Coop, Norgesgruppen og Rema å betale for emballasjen de selger til byens over 600.000 innbyggere.
Norske bedrifter forteller villig vekk om sine bærekraftsmål og tiltak.
De kunne startet med å plukke opp søpla og regningen etter seg.
