Om begravelsesbyråer og avfallsforbrenning
Å regulere avfallsmengdene til forbrenning ved å regulere forbrenningskapasiteten er litt som å regulere antallet dødsfall i Norge ved å regulere kapasiteten til begravelsesbyråene.
Analogien er mindre søkt enn det kan virke som.
I arbeidet med å omstille til en mer sirkulær økonomi, er det mange hindre som skal forseres. Råvarene vi bruker skal være resirkulerte, designprosessen skal revolusjoneres, helse- og miljøfarlige stoffer skal fases ut og merkingen av produktene skal forbedres. På toppen av hele må summen av forbrukeradferd, sorteringsordninger og ny teknologi gjøre det mulig å produsere resirkulerte råvarer som er konkurransedyktige både på kvalitet og pris.
På tross av kompleksiteten i dette, er det ganske enkelt å få folk med seg på en slik tankegang. Det er jo rett og slett sunn fornuft for de fleste av oss å ta vare på det vi har, og den dårlige samvittigheten snakker til oss når vi ikke gjør det. Så i forbrukerundersøkelser svarer vi at vi ønsker å velge grønt, bedriftene kappes om grønn profil og politikerne svarer med å fremme forslag til ny, grønn politikk som velgerne vil ha.
I det siste har dette resultert at politikere både i Norge, Sverige og Danmark tar til orde for nye virkemidler som skal redusere mengden avfall som går til forbrenning. Dette er det heller ikke vanskelig å få med seg folk på. Det som er vanskelig, er å forstå kompleksiteten i dette. Av hensyn til den sirkulære økonomien, gjør jeg likevel et forsøk. Det er her analogien til begravelsesbyråene kommer inn.
For alle forstår at det er summen av veldig mange faktorer som avgjør når vi dør og at begravelsesbyråene har en begrenset påvirkning på når det skjer. Vi forstår også at underkapasitet hos begravelsesbyråene kan gi flere uheldig utslag. Overkapasitet vil kun ramme dem selv.
Skal vi nå de politiske målsettingene på avfallsområdet må vi derfor starte i riktig ende. Det innebærer å ta realitetene innover seg. Realiteten er at det er gårsdagens produkter – ikke fremtidens – som er dagens avfall. Det betyr at vi har flere tiår igjen med utfasing av helse- og miljøfarlige stoff og produkter som overhodet ikke er designet for resirkulering. Hvor bakstreversk det enn måtte høres, så må derfor fremtidens forbrenningskapasitet tilpasses gårsdagens produkter og nåtidens avfallsmengder – ikke fremtidens.
Realiteten er også at avfallsmengdene til forbrenning allerede synker, selv om de samlede avfallsmengdene øker. For å redusere dem ytterligere må nye virkemidler faktisk virke. Og det som vil virke er å fase ut helse- og miljøfarlige stoffer, sørge for at nye produkter blir enklere og billigere å resirkulere og å stille krav om innblanding av resirkulerte råvarer i nye produkter. Ja, det er en krevende oppgave, men det er også den eneste veien som fører til mål. Akkurat som å jobbe med folkehelse er den eneste måten å få oss til å leve lenger.
