– En sjelden mulighet
Europakommisjonen forlenget Christoffer Back Vestlis opphold i Brussel for å sluttføre forhandlingene om en global plastavtale.
Det har gått halvannet år siden FNs femte miljøforsamling vedtok å inngå en juridisk forpliktende avtale om plast. Daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide karakteriserte som en historiskmiljøenighet, på linje med Parisavtalen.
Historisk
I slutten av november holdes det femte og siste forhandlingsmøtet.
– Det er lite sannsynlig at vi får en fullt utviklet tekst på alle områder når vi avslutter det siste møtet. Men det er fortsatt fullt mulig å få en avtale. Spørsmålet er hvor god den avtalen er. Det er knyttet ganske stor spenning til hvor mye vi klarer å lande på det siste møtet, sier Christoffer Back Vestli.
Han er utsendt fra Klima- og miljødepartementet som nasjonal ekspert til Europakommisjonen.
Norge har flere titallsslike eksperter på ulike fagområder i Brüssel. Ekspertene jobber på tidsavgrensede engasjement og skal tilføre Europakommisjonen fagkompetanse, samtidig som medlemslandene får kompetanse på hvordan EU-systemet arbeider. Vestli har vært i Brüssel i fire år. Egentlig skulle han reist hjem i sommer, men muligheten til å være med å sluttføre den globale plastavtalen kunne han ikke la gå fra seg.
– Det er en once-in-a-lifetime å være med å lage en ny global miljøavtale. Jeg kommer neppe til å få den muligheten igjen. Dynamikken innad i EU har vært utrolig lærerik, sier Back Vestli.
En annen verden
Etter vedtaket i Nairobi i 2022 var det stor optimisme rundt plastavtalen. Siden den gang har forhandlingene vist at det er mye lettere å bli enige om å inngå en avtale enn å bli enige om hva avtalen skal inneholde. Der Norge og EU har stått på for å få en ambisiøs avtale, har det vært langt større motstand i andre deler av verden. Flere av forhandlingsmøtene har blitt betegnet som fiasko-møter.
Back Vesli er enig i at prosessen har gått tregere enn ventet.
– Det har ikke strandet. Men den geopolitiske situasjon er annerledes enn i 2022. Det var stor appetitt for å reise seg og få til noe etter Covid. Da var det et stort momentum. Underveis i prosessen har det blitt veldig tydelig for flere at dette er en avtale som omfatter plastens livsløp, inkludert produksjonen. Store oljeproduserende land har lite å hente på en ambisøs avtale som omfatter hele plastens livsløp, sier han.
De oljedrevne landene, som Saudi-Arabia, har presset på for at avtalen i størst mulig grad skal handle om avfallshåndteringen og ikke sette begrensninger for produksjonen av ny plast. EU, Norge og de andre høyambisjonslandene på sin side har ønsket at det også begrenses i produksjonssiden. Sammenhengen mellom økt produksjon og økt forurensning er åpenbar.
Nær mål
– Den andre motsetningen er hvor bindene forpliktelsene i avtalen skal være. Hvor stor fleksibilitet landene skal ha til å utforme disse reglene selv. I globale avtaler vil du ha ulike grader av hvor bindene ting er. Du kan ha elementer som er forankret i en avtale, men basert på at landene selv kan utforme virkemidlene. Eller du kan ha helt spesifikke elementer som at en konkret type plastprodukt ikke skal tillates å sette på markedet, sier Back Vestli.
Selv om motsetningene har vært store og forhandlingene i perioder har gått tregt, tror Back Vestli at møtet i Sør-Korea i slutten av november vil bunne ut i en avtale.
– Det er et ganske stort politisk press og store politiske forventninger om at man skal levere på denne avtalen. Men det betyr ikke at det ikke er en ganske stor jobb igjen for å få til en avtale på det møtet. Men jeg tror vi klarer det. Ja, det har vært noen skuffelser, men slike prosesser krever modning. Multiliteralismen kan levere når ting virkelig gjelder, sier han.
