– Avgift på restavfall er et dårlig forslag
Vi håper innkludering av avfallsforbrenning i ETS kan få slutt på endeløse diskusjoner om forbrenningsavgifter, skriver bransjesjef Gunnar Grini i Norsk Industri.
Regjeringen har foreslått å øke CO2-avgiften for ikke-kvotepliktig avfallsforbrenning til 882 kr/tonn CO2, dvs. 75 % av det generelle avgiftsnivået. For kvotepliktig avfallsforbrenning foreslås en avgift på 176 kr/tonn CO2. Frem til EUs gruppeunntaksforordning er gjennomført i norsk rett foreslås det at CO2-avgiften på både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig avfallsforbrenning økes til 294 kr/tonn CO2.
Norsk Industri mener at klimagassutslipp fra kvotepliktig, og ikke-kvotepliktig, avfallsforbrenning må prises mest mulig likt. I dag er forbrenningsanlegg som leverer energi til industrien kvotepliktige, mens mange kommunalt eide anlegg, som leverer energi til fjernvarme, ikke er kvotepliktige. I våre naboland er avfallsforbrenning kvotepliktig. Det er altså fortsatt skjevheter i forbrenningsmarkedet.
En forbrenningsavgift, som tilsvarer kostnadsbelastningen for kvotepliktige forbrenningsanlegg, vil gi likere konkurransevilkår. Et alternativ er å inkludere all avfallsforbrenning i EUs ETS-forordning. Det er da også foreslått å inkludere avfallsforbrenning i EUs kvotehandel, fra og med 2028. Vi ser frem til dette, og håper det kan bety slutten på endeløse diskusjoner om forbrenningsavgifter.
I mellomtiden støtter vi differensierte avgiftssatser for ikke-kvotepliktig og kvotepliktig avfallsforbrenning og legger til grunn at dette nå vil innføres fra 1. januar 2024. Fullt avgiftsfritak for kvotepliktig avfallsforbrenning må innføres så raskt som mulig. Stortinget har flere ganger sluttet seg til at prinsippet om at kvotepliktig industri ikke skal utsettes for doble virkemidler i klimapolitikken, dvs. både kvotekostnader og CO2-avgift. Dette må naturligvis også gjelde mht. forbrenning av avfall.
Vi merker oss at det, som i fjor og året før, kommer forslag om å erstatte CO2-avgiften på avfallsbrenning med avgifter på restavfall eller på plastprodukter. Dette er dårlige forslag.
For det første: Norsk, europeisk og global klimapolitikk er basert på at klimagassutslipp skal prises der de oppstår. Det er uforståelig hvorfor disse prinsippene ikke skal gjelde for avfallsforbrenning.
For det andre: Det er innført krav til utsortering av plastavfall, både i husholdninger og næringsliv. Forskriftskrav som pålegger utsortering, separat innsamling og materialgjenvinning av utsortert plastavfall er et godt virkemiddel for å få til økt materialgjenvinning. Supplert med lik prising av klimagassutslipp fra både kvotepliktig, og ikke-kvotepliktig, avfallsforbrenning blir dette virkningsfullt.
For det tredje: Innkreving av en avgift på plastprodukter vil være avgiftsteknisk krevende, om ikke umulig. En innretning der avgiften på avfallsforbrenning flyttes tidligere i verdikjeden er tidligere vurdert av Skattedirektoratet, som konkluderte med det ikke vil være praktisk mulig å gjennomføre en bred avgift på emballasje eller produkter gradert etter innhold av fossile materialer. Direktoratet mente at en avgift tidligere i verdikjeden trolig ville ha små effekter på utslipp av klimagasser fra avfallsforbrenning og at dette ville være et lite egnet alternativ til CO2-avgift på avfallsforbrenning.
For det fjerde: En avgift på restavfall vil være tilsvarende krevende. Alle kommuner og virksomheter genererer større eller mindre mengder restavfall. En langt bedre modell er å prise utslipp fra forbrenning av restavfall der de oppstår, i tråd med helt normale grunnprinsipper i klimapolitikken.
For det femte: En avgift på restavfall, istedenfor en forbrenningsavgift, vil i realiteten bety en ekstra avgift på eksport, og et forsøk på å prise kvotepliktige utslipp flere ganger. Det gir ikke mening. Det kan nevnes at norske forbrenningsanlegg selv importerer avfallsbrensel og er aktive markedsaktører.
