Er de kommunale renovasjonsselskapene store nok?
Et ettersorteringsanlegg for restavfall bør dekke minst 200.000 innbyggere, skriver Jan-Egil Korseberg.
Vi er nå blitt 356 kommuner i Norge. Hver for seg har disse ansvar for renovasjon av husholdningene i sin kommune. Av disse har 339 gått sammen med en eller flere av nabokommunene for å løse denne oppgaven, i til sammen 73 selskap. Men det er mange av disse selskapene som fortsatt er mindre enn mange av de kommunene som anser seg for små til å løse oppgavene alene. For eksempel er det 29 selskaper som dekker mindre enn 30000 innbyggere. (Bare 12 av selskapene har mer enn 100000 innbyggere.)
For å etablere ettersorteringsanlegg er det etablert 2 selskap i tillegg disse 73, nemlig SESAM Ressurs i Trøndelag og Østfold Avfallssortering med henholdsvis 525000 og 316000 innbyggere. ROAF og IVAR som allerede har slike anlegg har eiere som dekker 205000 og 350000 innbyggere.
Det skal bli spennende å se hvilke krav til utsortering myndighetene vil stille, men det er mye sannsynlig at det vil bli nødvendig å ettersortere restavfallet, i det minste for å få ut mer av plasten som befinner seg i dette avfallet. Det er selvsagt ikke nødvendig at alle selskap er med på eiersiden av ettersorteringsanlegg, men det må bygges kapasitet for alt restavfallet i de anleggene som bygges. For å sikre seg slik kapasitet, er løsningen fra Østfold og Trøndelag, hvor man går sammen i større selskap bare for å løse ettersorteringen, en mulig vei for flere områder i Norge.
Det er nødvendig at flere setter seg ned for å samle minst 200000 innbyggere rundt flere ettersorteringsanlegg.
Men er det andre områder i de kommunale renovasjonsselskapene som har skalaeffekt slik at flere bør bli større?
Hvis vi ser til den private sektor, er det god grunn til å tro at innsamling kan gjøres mer effektivt i større selskap. Når det har vært mange konkurser blant de største selskapene i denne bransjen, er ikke det noe bevis for at store selskap er dårlig. De reduserte kostnadsnivået til kanskje det halve før de oppdaget at de hadde gått for langt. Hvor lå denne stordriftsfordelen?
Antageligvis for det meste i innkjøpermakt og redusert/spesialisert administrasjon, f.eks. til ruteplanlegging. At de også reduserte lønnskostnadene ved å hente sjåfører fra lavkostland, hører ikke med til stordriftsfordelene.
Men innkjøpermakt kan man også få gjennom anbudsfellesskap, men det krever altså også et samarbeid mellom flere av dagens selskap. I Midt-Norge (Se Sammen) har dette vært gjort med stort hell. Hver for seg er de aller fleste for små.
Det er vanskeligere å redusere administrasjonskostnadene eller å få spisskompetanse og verktøy for eksempel for ruteplanlegging uten å få felles administrasjon. Hvor viktig ruteplanlegging er, varierer også i de ulike selskap, fra en komplisert situasjon i byområder, til en ganske enkel oppgave på en landsens rute.
Også på nedstrømskontrakter vil det være skalaeffekt i de aller fleste situasjoner.
Investerings-sperre.
Men det største hinderet for de minste selskapene vil nok være investeringskraft. Når avfallet skal omlastes og håndteres innendørs må det investeres i haller og utstyr. Denne kostnaden må fordeles på flest mulig innbyggere. RIR i Molde investerer nesten 100 mill. for å tilfredsstille fylkesmannens krav til innendørs håndtering og for å komme høyere opp i materialgjenvinningsgrad. Her ligger det 58000 innbyggere bak.
Men hvor fort dette blir nødvendig avhenger jo også av fylkesmennenes (statsforvalternes) oppfølging og likebehandling av store og små selskaper over hele landet. Det må selvsagt stilles like strenge krav over alt, til utsortering av matavfall og plast og til behandling av dette.
