Skal prinsipper kun gjelde en part?
Kommunene/IKSene kan ikke opptre som «gatekeepere» og bestemme over produsentansvarsavfallet og hvor det skal ta veien, skriver Norsirk-direktør Stig Ervik.
Jeg er glad for at denne problemstillingen kommer opp. Norsirk har tidligere uttalt til Avfallsbransjen.no at produsentene på plastemballasje ikke betaler nok.
Jeg er enig i store deler av argumentasjon til Samfunnsbedriftene, og mener også selv det er et mangelfullt lovverk som undergraver produsentansvarsordningene i Norge.
Produsentene bør stilles ansvarlig for det kasserte produsentansvarsavfallet, i dette tilfellet plastemballasjen, slik rammedirektivet definerer dette, men det er også mye annet som må endres. Kommunene/IKSene kan ikke opptre som «gatekeepere» og bestemme over produsentansvarsavfallet og hvor det skal ta veien – i noen tilfeller går produsentansvarsavfall inn i kommunenes egne anlegg for eksempel, og returselskapene har ingen bestemmelsesrett.
Det som likevel er mest mangelfullt i Samfunnsbedriftenes fremstilling, er at den benyttede argumentasjonen kun brukes på produsentansvarsavfall som har en kostnad (negativ verdi), i dette tilfellet plastemballasje.
Avfallsforskriften kap. 7, som regulerer hvordan produsentene og kommuner skal opptre, har store mangler sett opp mot målet i det utvidet produsentansvaret (EPR) og kravene i rammedirektivet (direktiv 2018/851/EU). Her er Norsirk enig med Samfunnsbedriftene. Men, de samme målsetningen i EUs utvidede produsentansvarsordninger (EPR) og rammedirektiv artikkel 8, gjelder også for EE- avfall, hvor produsentansvarsavfallet på de mange avfallsfraksjonene ofte har positiv verdi, og her er ikke Samfunnsbedriftene på banen.
Flere og flere kommuner setter ut innsamling og gjenvinning av EE-avfall på anbud for å få høyest mulig økonomisk verdi ut av et produsentansvarsavfall. Da sitter kommuner og IKSer med pengestrømmer de ikke skulle ha hatt, ref. rammedirektivet. Det nevnes ikke fra Samfunnsbedriftene at produsentansvarsavfallet /produsentene subsidierer de kommunale avfallsselskapene, men det er vel like mye et lovbrudd den veien som den motsatte? Det er viktig å belyse hele problemstillingen rundt eierskap og ansvar til produsentansvarsavfall når klagen skal behandles hos ESA.
Avfallsforskriftens kapittel 1 pålegger kommuner og forhandlere å ta imot kasserte EE-produkter, ikke produsentene. Kommunene er pålagt å levere til de godkjente produsentansvarselskaper og får betalt for den jobben de gjør som går utover det som er pålagt i forskrift. Det vil si, de får betalt for en sortering og en opplastning til EE-selskapenes transportører. Utfordringene med lovverket er at kommunen også har en annen mulighet enn å levere til returselskapene, grunnet råderetten de har over produsentansvarsavfallet, jamfør forurensingsloven.
Tilbake til prinsippene. Så lenge kommunen/IKSet har muligheten til å kortslutte produsentansvaret/sirkulærøkonomien (gjennom råderetten) og lage sine egnebestemte og ulike sorteringsordninger for hvordan eksempelvis plastfraksjonen skal kildesorteres og behandles, så vil produsentansvaret for plast måtte bli delvis subsidiert av kommunene. Årsaken er at ingen returordning vil åpne for at kommuner/IKSer kan beslutte hva de selv vil og så betale for løsningene – uten at returselskapet har noen bestemmelsesrett over produsentansvarsavfallet.
Vi i Norsirk har i flere år jobbet for å få eierskap og eller pålagt ansvar for produsentansvarsavfallet. Det kan ikke være tvil om at f.eks. elektronikkprodusentene, gjennom produsentansvarsordningene, har bedre kunnskap om hvor og hvordan man skal miljøsanerer, sortere og gjenvinne råvarene i elektronikken, enn hver enkelt kommune har på dette feltet.
Likevel åpner norske myndigheter for at kommunene kan ta ansvar for hvor EE-avfallet skal miljøsaneres og gjenvinnes. Jeg synes det er skuffende at Samfunnsbedriften ikke bryr seg om denne problemstillingen, men kun ser på utfordringene rundt plastemballasjen.
Uansett er ikke løsningen å gå til søksmål mot «regelverket», i hvert fall ikke når vi vet at de nye produsentansvarordningene komme på løpende bånd fra EU. De nye ordningene er forordninger dvs ordlyden blir gjeldene slik den utformes fra EU. Det betyr at løsninger på disse utfordringer ligger i det som kommer fra EU. Saken fra Samfunnsbedriftene kan derfor se litt ut som å «å slå inn åpne dører». Løsningen ligger allerede i forslaget til den nye Emballasjeforordningen. Her varsles betydelige endringer for alle parter sett opp mot dagens avfallsforskrift kapittel 7
Vi bør snarest mulig komme sammen alle parter/ aktører og danne arbeidsgrupper opp mot hver av de nye produsentansvarsforordning og se på de implikasjoner og endringer som må gjøres for at vi skal nå våre gjenvinningsmål. Søksmål er ikke veien å gå.
Et siste apropos: Samfunnsbedriftens priser kommunenes kostnader i forbindelse med plastemballasjen til en milliard kroner som dekkes gjennom renovasjonsgebyret. Når dette endres i ny emballasjeforordning, (jeg tror forordningen kommer før ESA søksmålet er avgjort,) så må vi som forbrukere forvente å betale en milliard mer når vi kjøper produkter med plastemballasje, men da bør vi som forbrukere samtidig betale en milliard mindre (!) i renovasjonsgebyr til våre kommuner. Jeg ser frem til en revisjon av dette regnestykket, ovenfor forbrukere & innbyggere!
Jeg frykter nemlig at den milliarden «forsvinner» og renovasjonsgebyret forblir det samme.
