Vingling om biogass et hinder for bærekraftig avfallstransport
Miljødepartementets manglende tro på biogass kan raskt redusere antallet gassdrevne transportkjøretøy på norske veier. Politisk vingling som dette skaper ikke bare utfordringer for transportbransjen, men setter også kjepper i hjulene for alle som vil tilby klimavennlige transporttjenester i offentlige anbudsprosesser.
I et skriftlig svar til Stortinget i mai skrev klima- og miljøminister Espen Barth Eide at det finnes «…andre løsninger enn biogass som er billigere og som heller ikke bidrar til lokal luftforurensning. Kort sagt bør det som kan elektrifiseres, elektrifiseres.» Uttalelsen slo ned som en aldri så liten bombe i transportbransjen. Mest av alt gjaldt dette de mange som allerede hadde satset på biogassbiler, eller sto på trappene til å gjøre det.
Signalet fra ministeren var ikke vanskelig å tolke. Biogass, som før har blitt ansett som en del av løsningen, var ikke lenger blant myndighetenes prioriteringer innen utslippskutt i transportbransjen. At ENOVA har kuttet støtten både til biogassbiler og elektriske varebiler gjør ikke denne usikkerheten mindre. I manges øyne har dette vanskeliggjort en mulig biogassatsing for flere tungtransportaktører.
Et av selskapene som har investert i biogass, Litra, har i media (i NRK) uttalt at signalene fra myndighetene får konsekvenser for driften deres. I praksis betyr dette at de er tilbake til å fylle diesel på tanken. De er også ett av selskapene som etterlyser en fungerende fylleinfrastruktur for biogass – som selvsagt er en forutsetning for å levere gode transporttjenester. De siste signalene fra myndighetene tyder ikke på at en infrastruktur for tanking av biogass ligger høyest på prioriteringslisten, noe som igjen skaper usikkerhet og manglende investeringsvilje i hele landet.
Skaper ringvirkning utover transportbransjen
En politisk «kursendring» som dette er ikke bare en potensiell utfordring for transportaktørene. For oss i gjenvinningsbransjen er transport av avfallsressurser en vesentlig del av tjenestene vi kjøper inn. I likhet med flere bransjer deltar vi i offentlige anbudsprosesser der krav til miljø nå vektlegges med hele 30 prosent. Strengere krav til bærekraft er bra, men miljøvekting i anbud blir fort uvesentlig dersom miljøalternativet ikke finnes. Da blir anbudskriterier bare et kostnadselement som til syvende og sist pålegges den offentlige innkjøperen, og til slutt forbrukeren gjennom renovasjonsavgiften.
Så lenge elektrisitet – ifølge transportbransjen – ennå ikke er et reelt alternativ innen tungtransport, vil «ja takk, begge deler» gi de beste forutsetningene for å sikre miljøvennlig transport på kort sikt. I så måte trenger vi biogass som springbrett for videre satsing på andre og mer klimavennlige løsninger, og skal dette bli en realitet, bør det iverksettes bedre støtteordninger både for produksjon av biogass og utbygging av et nasjonalt nett med fyllestasjoner.
Miljøvekting i anbud har først en funksjon når det er miljøvennlige alternativ å tilby. Derfor er det viktig å lytte til transportbransjen og lage gode rammebetingelser for transportører som vil satse på klimavennlig drivstoff. Uavhengig av hvilken energikilde man ønsker å satse på, skaper politisk vingling i disse spørsmålene bare usikkerhet. Staten bør i denne prosessen være en støttespiller, og ikke et risikomoment og en part som sprer usikkerhet.
