Slik når vi EUs nullutslippsmål innen 2050

Betydelige barrierer står i veien for det ambisiøse målet om nullutslipp innen 2050. De største er mangelen på standardiserte regler for CO2e-utslipp, et dysfunksjonelt marked for avfall, samt muligheten for å deponere avfall i Europa i dag.

Kjetil Vikingstad, Adm. dir. i Geminor

I 2023 håndterte Geminor et rekordstort avfallsvolum på nærmere 2,5 millioner tonn i Europa. Ved å lede størstedelen av restavfallet bort fra deponi og over til effektive energigjenvinningsanlegg i Norden, ble CO2e-utslippene redusert med rundt 935.000 tonn.

Et stort tall, tenker du kanskje, men dette er bare en liten brøkdel sammenlignet med de totale utslippene fra alt EU-generert avfall under fjoråret. Omtrent 200 millioner tonn avfall havner lovlig på deponi hvert år, og ifølge de siste dataene fra DEFRA og IPCC, resulterer deponi i omtrent 25 ganger mer klimagassutslipp (CO2e) enn om avfall benyttes som brensel i fjernvarmeanlegg med høy R1-grad.

Dersom det var nok politisk vilje, og flere praktiske forhold var på plass, kunne mye av dette deponerte avfallet bli omgjort til sårt tiltrengt brensel for produksjon av varme og energi i nær fremtid. Dette kan fort være en forutsetning for å nå netto nullutslipp innen 2050.

Avkarbonisering av Europa med EfW-sektoren som en del av løsningen

Hovedmekanismen for avkarbonisering i EU har vært å prise karbon via EU ETS-modellen, og dermed sette en pris på karbonutslipp. Dette er uten tvil det mest kostnadseffektive verktøyet for å redusere karbonutslipp på tvers av verdikjeder. Inkludering av energigjenvinningssektoren i ETS er imidlertid ikke standard i Europa, og i stedet er nasjonale karbonavgifter i økende grad det foretrukne alternativet.

Selv om disse avgiftene kan sikre prisene bedre, reduserer de ikke karbonutslippene direkte. ETS er fortsatt noe flyktig, men har ført til reduserte utslipp, noe fjoråret var et godt eksempel på. Da kunne man konkludere med de største utslippsreduksjonene siden ETS ble lansert i 2005. Dette skyldes først og fremst implementeringen av et tak og en gradvis utfasing av gratis kvoter. Dermed forblir EU ETS trolig den beste karbonprisingsmekanismen vi har for å redusere karbonutslippene i dag.

Trenger en ny tilnærming

Landskapet for avfallshåndtering har endret seg mye de siste tre årene, påvirket av kriser som COVID og den pågående krigen i Ukraina. Faktorer som økende energipriser, lavere avfallsvolumer i mange markeder, og større fokus på kildesortering har ført til overkapasitet i det nordiske nedstrømsmarkedet for energigjenvinning.
Å finne en vei mot et nullutslipp i Europa ser for øyeblikket utfordrende ut. Men følgende tre tiltak kan gjøre mye på veien:

1. Forby deponi

Det første, velfungerende tiltaket vil være å implementere deponiforbud for hele Europa, eller å øke deponiavgiftene betydelig. Muligheten for å deponere avfall undergraver kampen mot utslipp og skaper direkte ubalanse i avfallsmarkedet. Så lenge noen av de største markedene i Europa ikke har implementert forbud mot deponi eller innført høyere deponiavgifter, er dette den lavest hengende og rimeligste frukten.

2. Innfør standard rammeverk for karbonprising av EfW

Energigjenvinning (EfW) vil svært lenge spille en viktig rolle i avfallshierarkiet. Avfall kan ikke resirkuleres i det uendelige, og det vil alltid være restavfall som vi kan gjenvinne til energi. I tillegg er EfW-sektoren en viktig del av energisikkerheten i Europa. Et standard rammeverk for karbonprising, der gulrot prioriteres foran pisken, vil kunne bidra til å gjøre EfW-sektoren til en viktig bidragsyter mot nullutslipp i Europa. Inkludering i ETS kan gi bransjen bedre konkurransevilkår, hvis det støttes opp av klare forskrifter og standarder.

3. En standardmetode for måling av «brensel»

Det er ulike praksiser for beskatning av EfW i Europa. I Tyskland er karbonprisen satt basert på avfallskoder, mens den i Norden er basert på fossilt karboninnhold for enkelte anlegg, og avgifter for andre.

En standardmetode for måling av karbonutslipp fra avfall vil kunne skape mer rettferdige spilleregler. En slik standardisering er allerede velfungerende i transportsektoren, hvor Global Logistics Emissions Council har satt en metode som garanterer for kvaliteten i utslippsestimater. Det samme kan gjøres i EfW-sektoren, noe som samtidig kan hjelpe anleggene med å forutsi kvalitet og fossile karbonkostnader.

Veien videre krever mer enn nasjonal innsats – det krever internasjonalt samarbeid i hele Europa. Ulikhetene i lover, skattepolitikk og insentiver kompliserer for tiden både avfallshåndteringen og vår kollektive evne til å oppnå nullutslipp. Selv om det har sine ulemper, representerer EfW en av de mest bærekraftige utnyttelsene av avfallsressurser i 2024. Med støtte fra et felles regelverk kan vi sammen redusere utslippene betydelig fram mot 2050.