Vi kan ikke sortere oss ut av overforbruket

Hver nordmann kjøper drøyt 19 kilo tekstiler i året. Vi kaster 9 kilo. Det er et problem: Et samfunnsproblem som trenger en helhetlig løsning. Verdikjeden for tekstiler har alvorlige brister.

Marianne Haugland, fagsjef Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs

Du har kanskje hørt det før: Tekstilindustrien står for 8 % av verdens klimagassutslipp. Tekstilforbruket er topp 3 i bruk av vann og arealer. Dette er et par av grunnene til at det er et problem at vi kjøper – og kaster – klær og tekstiler.

Med lavere forbruk, blir det mindre avfall. Og dét er bra, for kommunene i Norge vet ikke hvor de skal gjøre av alle tekstilene som kastes, enten de er brukbare eller ødelagte.

Det blir som å stå nederst i en elv og forsøke å ta vare på alt som flommer nedover. Mens det som virkelig hadde hjulpet var å begrense hva som havnet ut i elven. Elven er bilde på overforbruket av klær og tekstiler, og avfallsbransjen er de som står nederst og skal fikse problemet.

Altfor lite ombruk

Mange ideelle og noen kommersielle bruktbutikker sørger for at noen av tekstilene vi kaster får nytt liv. Det er bra, og det må fortsette, men det monner ikke (1 % i 2022 i tillegg til privat arv/bytte o.l.). Igjen er hovedutfordringen at det kjøpes – og kastes – for mye.

Det vil hjelpe på en grønnere verdikjede om vi:

1. lot være å kjøpe

2. reparerer

3. kjøper brukt om det trengs

og

4. leverer brukbare tekstiler til aktører som driver med gjenbruk. Det havner for mye bruktbart i tekstilavfallet.

Altfor lite gjenvinning

En svale gjør ingen sommer – og en gjenvinningsfabrikk fikser ikke en sirkulær verdikjede alene. I Norge har vi noen vellykkede forsøk på å sortere tekstiler som skal materialgjenvinnes. Det er bra. Men det holder ikke. Vi har altfor mye tekstilavfall til disse fabrikkene.

Dessuten trenger slike fabrikker at det blir etterspørsel etter produktene de lager. Det er for billig og enkelt å velge jomfruelig materiale av alle slag.

Produsentenes ansvar

I september skal Miljødirektoratet levere forslag på hvordan produsentansvar på tekstiler kan rigges i Norge. Det vil plassere regningen for de 49 000 tonnene tekstilavfall der den hører hjemme.

Produsentene må få ansvar for at det brukbare sorteres ut fra det ødelagte, så det kan brukes om igjen. I avfallsbransjen sier vi: Vi må behandle ressursene så høyt opp i avfallshierarkiet som mulig. Produsentansvaret må rigges i tråd med dette hierarkiet.

Men et utvidet produsentansvar er ett virkemiddel, og det løser ikke hele floken.

Det kommer regelverk som skal premiere gjenvinning. Vi får krav og standarder for å sikre at sortert tekstilavfall kan bli nytt. Vi får merkeordninger som skal gi forbruker trygg informasjon.

Men hva skjer med overforbruket?