Miljødirektoratet bidrar til at Norge forblir en sirkulær sinke

En rapport fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) konkluderer med at Norge står i fare for ikke å nå 2025-målet om gjenvinning i form av ombruk eller resirkulering av det kommunale avfallet.

Sarah Haugvad Andresen, fast advokat i Arntzen de Besche Advokatfirma og Berit Svensli Solseth, partner i Arntzen de Besche Advokatfirma

Samtidig avdekker en ny NTNU-studie et dystert bilde av norsk avfallshåndtering: Hele 65 prosent av vårt restavfall brennes, ofte fordi verdifulle ressurser blandes sammen med ekte restavfall. Dette er et tegn på en større systemsvikt, og studien peker på mislykket norsk avfallspolitikk som en del av problemet.

Vi mener at denne svikten også har en juridisk dimensjon.

Et grunnleggende prinsipp i avfallsretten er at forurenseren skal betale for avfallshåndteringen – enten det er næringsdrivende eller husholdninger. Norske husholdninger betaler for dette gjennom avfallsgebyret. I sin veileder til beregning av avfallsgebyret slår Miljødirektoratet med bred penn fast at drift av større ombruksbutikker ikke er «forbundet med avfallssektoren», og at kostnader til drift ikke skal inkluderes i avfallsgebyret.

Vi mener dette er feil.

Veilederen gir uttrykk for et standpunkt som strider mot norsk lov og EØS-retten. Blir veilederen stående, bidrar dette til å undergrave et viktig tiltak som har til hensikt å øke graden av sirkularitet og ombruk.

Miljødirektoratets standpunkt begrunnes med at ombruksvarer, etter å ha blitt rengjort og eventuelt reparert, ikke lenger skal regnes som avfall. Dette er imidlertid en forenkling som mangler støtte i regelverket.

Forurensningsloven krever at det må eksistere et marked for gjenstanden før den kan opphøre å være avfall. EØS-rettens veileder – i motsetning til Miljødirektoratets – påpeker at et marked forutsetter dokumenterbare markedsmekanismer, inkludert etterspørsel til en pris som dekker kostnadene forbundet med tiltaket. I mangel av et etablert marked for varene som tilbys i ombruksbutikker, er det vanskelig å hevde at varene har oppnådd status som noe annet enn avfall. Inntil slike markedsmekanismer etableres, eksisterer det en markedssvikt.

Da må forurenser betale for det sirkulære tiltaket.

Forurenser kan ikke velge den billigste måten å bli kvitt avfallet på, nemlig at det brennes. Dette valget er tatt politisk gjennom implementering av EØS-direktivet om avfall . Miljødirektoratet kan ikke overstyre dette valget.

Forskningen fra NTNU peker på at norsk avfallspolitikk ikke har vært aggressiv eller langsiktig nok. Dersom vi skal oppnå en sirkulær økonomi med økt gjenvinningsgrad, må vi prioritere tiltak som forberedelse til ombruk og materialgjenvinning. Miljødirektoratets veileder bidrar til at dette ikke vil skje med det første.

Alternativet er at kommunene yter tilskudd til dekning av underskuddet i ombruksbutikker i strid med prinsippet om at forurenser betaler. Ved å ekskludere kostnader forbundet med drift av større ombruksbutikker fra avfallsgebyret, bremser man utviklingen av en sirkulær økonomi og opprettholder samtidig en lineær modell der brenning og deponering prioriteres over gjenvinning og ombruk.

Norge er langt unna å nå materialgjenvinningsmålene EU har satt. Det juridiske rammeverket gir oss mulighetene – nå må vi bruke dem.

Produsentansvarsordningen, hvoretter produsenter har ansvar for produktene sine også etter at de blir avfall, er en viktig del av løsningen. Samtidig må norske husholdninger bidra til å finansiere markedssvikten som råder for ombruk av store volumer restavfall. For de totale kostnadene forbundet med håndtering av husholdningsavfall utgjør dette ei pølse i slaktetida. Så snart markedsmekanismene er på plass, vil ombruken finansiere seg selv.

For å oppfylle våre EØS-rettslige forpliktelser og styrke miljøpolitikken, må Miljødirektoratet revidere veilederen slik at ombruksbutikker får sin rettmessige plass som en integrert del av avfallssektoren, frem til et marked er etablert. Inntil videre må avfallsgebyrene reflektere kostnadene ved en bærekraftig avfallshåndtering, i tråd med prinsippet om at forurenser betaler.