Trenger vi mer avfallsforbrenningskapasitet i Norge?

Avfallsforbrenning har en samfunnskritisk rolle, skriver Jon Iver Bakken som svar til klima- og miljøministeren.

Jon Iver Bakken, Leder klima og bærekraft Hafslund Celsio

Avfallsbransjen refererer den 10. september til Klima- og miljøminister Bjelland Eriksens svar til Fremskrittspartiets Marius Arion Nilsens spørsmål om konsekvenser av avgiften.

Økt forbrenningskapasitet er ikke et mål

I korte trekk svarer ministeren følgende:

– Avgiften har ikke ført til økt avfallseksport til Sverige
– Det er ikke noe mål i seg selv å øke forbrenningskapasiteten her hjemme – man jobber for mindre avfall og økt gjenvinning
– Eksport til Sverige er ikke nødvendigvis negativt for klima og miljø

Vi føler det er viktig å kommentere svaret til ministeren, da det er mange viktige sider ved denne saken som ikke kommer frem.

Bjelland Eriksen har helt rett i at det må gå betydelige mengder med restavfall til behandling i andre land – primært Sverige, og at det ikke nødvendigvis er negativt. Norge har over tid hatt en betydelig underkapasitet på forbrenning av sitt eget restavfall, og denne ubalansen vil heller ikke endres med det første.

Det er også rett at enkelte norske avfallsbesittere kan ha kortere transportvei til et svensk anlegg enn til et norsk, men det hører til unntakene og transportutslippene knyttet til dette er her av mindre betydning.

Ut fra offentlig statistikk har ministeren også rett i at avfallsmengden til Sverige ikke gikk opp i 2024, selv om avgiften da økte betydelig i forhold til 2023, fra kr 238 til 882 kroner per tonn CO2. Å kun se på utviklingen i en såpass kort periode gir imidlertid ikke noe godt bilde av situasjonen.

Forbrenningskontrakter går over mange år og man har leveringsforpliktelser på bl.a. varme. Det som skjedde i 2024 var at bransjen i stor grad klarte å opprettholde driften her hjemme, men det til en svært høy kostnad. Med et langt høyere reelt avgiftsnivå enn i Sverige, der markedsprisen settes, så endte norske aktører med røde tall over hele linja. Det førte til en alvorlig situasjon for bransjen, og har allerede gitt skadevirkninger. Nedleggelser av avfallslinjer gir betydelige negative og varige konsekvenser for både klima og energiforsyning.

Like konkurransevilkår og forutsigbarhet er viktig

Bransjen er ikke imot at det skal koste å slippe ut CO2. En viktig forutsetning er dog at aktørene i markedet har like utslippskostnader, og det var langt fra tilfelle i 2024. Heldigvis har regjeringen lyttet til bransjen og har nå lagt seg på et avgiftsnivå som nærmer seg det svenske, i alle fall om man ser bort fra et fortsatt betydelig antall med frikvoter på andre siden av kjølen. For bransjen er det nå viktig at vi får en langsiktig forutsigbarhet og en avgift som speiler det svenske, reelle nivået over tid. Det vil igjen gi mer rom og øke muligheten for flere CCS-anlegg her hjemme, noe
myndighetene også ønsker. Det er også positivt at miljømyndighetene åpner for at norske anlegg kan søke om anleggsspesifikke utslippsfaktorer.

Avfallsforbrenning har en samfunnskritisk rolle

Det vi derimot ofte savner fra myndighetene, også i svaret fra ministeren, er en underliggende og uttalt forståelse om avfallsforbrenningens nødvendige rolle i den sirkulære økonomien. Selv om vi alle jobber for mindre avfall og mer ombruk og gjenvinning, så er realiteten at det også i fremtiden vil være betydelige volumer med restavfall som ikke kan, skal eller bør materialgjenvinnes. Et økende fokus på miljøgifter og tilsetningsstoffer i plast, eller tekstiler som
ingen klarer å gjenvinne, er begge eksempler som underbygger det faktum at forbrenning med energigjenvinning vil være helt nødvendig i fremtiden. Det samme gjelder samfunnets behov for å destruere smittestoffer i avfall under f.eks. pandemier, der grenser fort kan stenges.

Avfallsforbrenning har altså en samfunnskritisk rolle, og på toppen av dette kommer nesten 3 TWh med overskuddsvarme som utnyttes via fjernvarme i de store byene.

Viktig med en helhetlig forståelse

Det vi også savner fra myndighetene er en mer helhetlig forståelse for hvordan det internasjonale avfallssystemet virker, og med særlig fokus på klima og miljø. I Europa er det per i dag svært mye restavfall som fortsatt legges på deponier, og som medfører en rekke uheldige lokal miljøkonsekvenser og langt høyere klimagassutslipp enn fra forbrenning med energigjenvinning.

Skal vi redusere klimagassutslippene så trenger Europa (og verden) flere forbrenningsanlegg enn i dag, ikke færre, og aller helst bør disse på sikt bygges med karbonfangst et sted der det også er enkelt å utnytte varmen året rundt. Norge er i så måte en god kandidat, men da må de langsiktige rammebetingelsene ligge til rette og myndighetene må tørre å heve blikket.