Forbrenningsavgift begrunnes med grundige faktafeil

Regjeringens mener deres forslag til forbrenningsavgift er i tråd med at forurenser betaler. Det er ikke riktig hvis en skal legge norsk avfallspolitikk til grunn.

AV SVEIN KAMFJORD, DIREKTØR SAmfunnsbedriftene Avfall og ressurs

I sin begrunnelse for avgiften skriver regjeringen at det i høringen var flere i avfallsnæringen som mente at avgiften ikke vil være i tråd med prinsippet om at forurenser betaler. Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs er tydelige på dette.

Misforstått hvem som kan gjøre noe med problemet

«Utslipp av klimagasser fra forbrenning av avfall som føres i det norske klimaregnskapet oppstår når avfall forbrennes i norske forbrenningsanlegg, ikke når produkter som til slutt ender som avfall designes eller produseres.», skriver regjeringen, og konkluderer derfor at avgift på utslipp fra avfallsforbrenning dermed vil være i tråd med prinsippet om at forurenser betaler. Dette er en grundig misforståelse. Og de snur opp-ned på argumentet knyttet til design og produksjon.

80 % av produktets miljøbelastning avgjøres i designfasen

I et utvidet produsentansvar (kalt EPR – extended producer responsibility) som både regjeringen og EU nå legger til grunn for utviklingen av en sirkulær økonomi, så er det redegjort for at det økonomiske ansvaret for et produkt er overtatt av produsent, fra avfallsbesitter, når det inngår i et produsentansvar. Produsent blir altså forurenser. Dermed er det å ilegge avgift noe annet sted i verdikjeden enn på produsent, ikke i tråd med prinsippet om at forurenser betaler.

Tvert om vil det øke kostnaden feil sted i verdikjeden når målet er å redusere utslipp fra forbrenning. I tillegg til kostnaden for den jobben det er å sortere ut, som kommunene per i dag ikke betales fullt ut for, og som for øvrig også fører til at vi kryssubsidierer norsk næringsliv med et selvkostbasert avfallsgebyr (ulovlig iht. norsk lov), så må kommunene også betale ekstra 149 kr/tonn CO2 til forbrenning – av det som uansett må forbrennes fordi det ikke er designet for materialgjenvinning.

Derfor bør det være tydelig nok at rett sted for en «CO2-avgift» er hos produsent. EU sier også at materialgjenvinnbarheten av et produkt bestemmes til 80 % i designfasen når det lages – altså før det sendes ut i markedet.

Da står regjeringen kun igjen og viser at de ikke forstår verdikjeder og egen politikk, og som følgefeil brytes grunnleggende prinsipper i miljøpolitikken. Vi regner med at Stortinget sørger for at Norge fortsetter å følge prinsippet om at forurenser betaler når statsbudsjettet behandles.