Stortinget må snu bruk-og-kast-økonomien

Kloden tåler ikke vårt forbruksmønster. Det nye Stortinget må bruke sin makt til å få produsentene til å levere bedre produkter.

Svein kamfjord, direktør Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs

Før valget gjennomførte Samfunnsbedriftene en undersøkelsene blant stortingspartiene. Der går det frem at de aller fleste vil utvide eller forbedre produsentansvaret. Spesielt de rødgrønne partiene, som nå har fått flertall, vil sikre en bedre ordning for produsentansvar og innføre en materialavgift som skal få produsentene til å lage mer miljøvennlige produkter.

Hva er et produsentansvar?

Kort sagt handler det om å flytte ansvar for produktets miljøavtrykk i hele dets levetid til produsenter og importører, også når det er avfall. Det følger det grunnleggende prinsippet om at forurenser skal betale. Det er produsenten eller importøren av et produkt som defineres som forurenser.

En god ordning for produsentansvar og en materialavgift skal gi forurenseren økonomiske insentiver til å redusere klimagassutslippene. Det betyr at produktene ikke må kastes eller brennes, men at de kan brukes om igjen, repareres eller materialgjenvinnes til nye produkter. I dag er produsentansvaret i beste fall en haltende ordning. Derfor blir mye av produktavfallet brent eller lagt på deponi.

Hva må endres?

Dersom vi skal redusere forbrenning av skrot som sendes ut i markedet, må produsentene stilles til ansvar. Samfunnsbedriftene mener at det er behov for store endringer for at produsentansvaret skal fungere uten å komme i konflikt med de lover og regler som kommunale avfallsaktører må forholde seg til. Endringene gjelder ikke bare produsentansvar i seg selv, men også tilhørende virkemidler.

1. Vi må presisere i forurensningsloven at det er produsentene som skal finansiere kostnadene til håndtering av avfall som dekkes av produsentansvar. Da overholdes regler for selvkost, og vi unngår ulovlig statsstøtte til produsenter
2. Vi må tenke helhetlig på materialer som ressurser, og ikke dele inn etter avfallstyper som emballasje eller enkeltprodukter. Plast er plast, glass er glass, og metall er metall. I dag skal for eksempel drikkeglass i restavfall, mens glassflasker skal til materialgjenvinning.
3. Vi må lage et bedre gjenbruksmarked for utsorterte materialer. Det kan gjøres ved å innføre en materialavgift, og stille krav om å bruke resirkulerte materialer i nye produkter.
4. Vi må få effektive innsamlingsløsninger hvor like typer avfall samles i samme avfallsstrøm. Vi har et særnorsk skille der et bananskall blir behandlet forskjellig avhengig av om det er husholdnings- eller næringsavfall. Det hindrer samarbeid om effektive behandlingsanlegg. Forurensningsloven må vurderes på nytt, og harmoniseres med EUs definisjoner der alt avfall som oppstår i en kommune behandles likt.
5. Vi må ha bedre finansieringsløsninger for alle som bidrar til den sirkulære økonomien, uavhengig av om man opererer i det offentlige eller private markedet. I dag er det bare kommersielle aktører som får tilgang til investeringsmidler.

Produsentansvaret kan bli et effektivt virkemiddel i arbeidet for mer miljøvennlige produkter, men da må virkemidlene støtte oppunder hverandre. Et godt system vil redusere forbruket av jordklodens ressurser og samtidig redusere klimagassutslipp. I tillegg får vi bedre og mer holdbare produkter.

Når det nye Stortinget høytidelig åpnes 11. oktober, må nasjonalforsamlingen vise at den har både vilje og makt til å foreta disse grunnleggende endringene for en sirkulær økonomi.

(Denne kronikken er tidligere publisert i Dagsavisen)