Forbrenningsavgift – hvem virker den på?
Det ble en stor debatt rundt fjorårets forslag om innføring av forbrenningsavgift. Jeg synes det har vært litt stillere i år. Og mange av argumentene i mot en slik avgift er jo relevante: den vil ikke påvirke husholdningene som må bli flinkere til å sortere ut plast, eller på produsentene som ikke vil endre sin bruk av plast, den vil ramme feil aktør.
Men vi ser nå en annen utvikling som avgiften vil virke positivt på, nemlig utvikling av alternative gjenvinningsteknologier.
Da Kina stengte sin grense for plastavfall i 2018 og Tyrkia gjorde det samme fra 1. juli i år, la det et økt press på oss for behandling av plastavfallet selv her hjemme. EU stiller krav om økt materialgjenvinning. Men den store plastmengden gjør også at kvalitetskravene og prisene på slik behandling går opp, og hvis prisen på å brenne plast også går opp, vil det kunne bli lønnsomt å utvikle mer kostbar gjenvinningsteknologi, f.eks. i form av pyrolyse.
Det er i dag flere slike initiativer, selv om vi har hørt mest om Quantafuel. Kjemisk gjenvinning av plastavfallet som i dag går til forbrenning trenger flere aktører, og hvis alternativet, nemlig forbrenning, blir dyrere, vil også gate-fee til et pyrolyseanlegg kunne heves. Da vil flere fristes til å investere i slik teknologi, og er det ikke det vi ønsker?
Vi må ikke se oss blinde på den kortsiktige effekten av en slik forbrenningsavgift, men la den motivere industrien til å utvikle alternative gjenvinningsteknologier.
Og da må vi vente mer enn ett år før vi evaluerer, slik svenskene har gjort. Det tar lengre tid før en avgift endrer folks adferd, og før industrien har fått utviklet nye løsninger. Det er mange eksempel på det. Men man får effekten raskere og der man vil ha den, hvis man ikke bare bruker pisk men også gulrot for de som vil satse på ny og ukjent teknologi for å øke gjenvinningsgraden på plast.
Og da må vi nok til kjemisk gjenvinning for å nå målene våre.
