Nytt liv for kasserte klær?
«Nå skal også tekstilavfall få mulighet til nytt liv» skrev NRK optimistisk 1. januar med henvisning til lovendringen for avfall som trådte i kraft samme dag og krever at kommuner og virksomheter sorterer ut tekstilavfall og sørger for ombruk eller materialgjenvinning av dette.
Det store spørsmålet er hvordan tekstilene skal få «et nytt liv».
Enten må jo noen ønske å bruke dem om igjen, eller så må det lages noe nytt av dem. Dette kalles henholdsvis gjenbruk og resirkulering, eller mer korrekt ombruk og materialgjenvinning.
I Norge har vi forsvinnende lite av begge deler.
Derfor er eksporten av brukte tekstiler fra Norge rekordhøy (97 prosent). De eksporteres for sortering i og videre eksport fra land med lavere lønninger enn vi har. De globale markedene både for ombruk og gjenvinning er i krise, med fallende priser og konkurser. Med voksende klesforbruk, mange nye rike land og økende utsortering av «ombrukbare klær» blir disse allerede oversvømte markedene enda mindre bærekraftige. En økende årsak er direkte nettsalg av billige produkter fra kinesiskeide selskaper. Dette er klær som er så billige at de ikke lønner seg å selge som brukte og de hoper seg opp på Tise og andre gjenbruksløsninger.
Gjenvinning av tekstiler er svært krevende. Det store volumet går til enkle billige produkter, som pussefiller, isolasjon og putefyll. Men det er grenser for hvor mange pynteputer man trenger i stua. Det er noen tidligfase initiativ på tekstilgjenvinning, fiber-til-fiber, og dermed muligheten for å lage noe litt mer verdifullt av fillene. Dette er vanskelig blant annet fordi det p.t. ikke er mulig å skille de ulike fiber-materialene fra hverandre.
I prosjektet Wasted Textiles har vi gjennom plukkanalyser vist at mindre enn 25 prosent av klærne som kommer i retur er i rene naturmaterialer, omtrent like mye er rent syntetisk, mens mesteparten er blandinger. Andre tekstiler enn klær har høyere grad av monomaterialer, men mengdene er mindre. Samlet er 44 prosent av avhendede tekstiler syntetiske, altså plast. Andelen syntetisk i nye tekstiler som nå settes på markedet er enda høyere.
Kommuner, avfallsselskap, klesbutikker og alle virksomheter med overskuddstekstiler må nå finne løsninger slik loven krever. Det er ikke enkelt.
Vi oppfordrer til ærlig kommunikasjon med innbyggerne og kunder: Det er ikke noe nytt liv der ute for mesteparten av det vi har i skapet.
Det forskriften kunne ha sagt er: «Det er fullt nå». Vi må produsere, importere og selge færre klær. Da vil klærnes liv kunne bli lengre. Reparasjon, ombruk og gjenvinning ville blitt mer lønnsomt. Det er det samme med for fulle kjøleskap. Mindre må inn, om ikke mer skal havne i matavfallet.
Det haster å kutte «fast fashion» slik EU har satt seg som mål i sin tekstilstrategi. Direkte import fra kinesiske nettbutikker godt subsidiert av post og tollavtaler, må begrenses eller forbys. Her kan vi la oss inspirere av Sverige, hvor klimaministeren nå vurderer å forby dette.
Og hva skal så vi forbrukere gjøre?
Vårt råd er: Kjøp mindre nye klær. Bruk det du har, og det du ikke lenger har bruk for, men som er brukbart, kan gis bort, selges eller doneres til folk eller innsamlingsorganisasjoner du kjenner. Ikke brukbare tekstiler kan du bruke til filler. Våte og skitne tekstiler hører fortsatt hjemme i restavfallet.
Til norske myndigheter vil vi oppfordre til å stoppe den enorme importen av nye klær og se til at de private innsamlerne som i dag opererer, overlever i en vanskelig omstillingsperiode. De bør innføre et krav til miljømerking av klær som inkluderer dato for produksjon, og til slutt gjøre en ordentlig analyse av hvilke tekstiler som bør destrueres gjennom forbrenning. Dette er eksempelvis våre mange goretexjakker og -sko som inneholder potensielt kreftfremkallende evighetskjemikalier som PFAS.
Kun innloggede medlemmer kan legge igjen en kommentar Logg inn
Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!