Materialgjenvinning og karbonfangst fortjener offentlig klimadebatt
Regjeringspartiene fører i disse dager en viktig klima- og miljødiskusjonen. Den dreier seg om hvilke virkemidler som skal innføres for å begrense CO2-utslipp. Valget av virkemidler kan også påvirke materialgjenvinningsgraden i Norge, som synker i stedet for å stige.
Noen snakker sammen
Den 15. oktober skrev Dagens Næringsliv på lederplass at det bør innføres CO2-avgift på avfallsforbrenning. Aftenpostens hovedoppslag 2.mai ga en oversikt over ulike lands tiltak for karbonfangst.
Det avisene ikke skriver om er at ulike næringsinteresser nå spiller inn sine ønsker direkte til regjeringspartiene uten offentlig ordskifte. For hvor er den offentlige og faglig baserte debatten rundt regjeringens varslede klimatiltak?
Realiteten er at materialgjenvinningsgraden synker, samtidig som avfallsmengden i Norge øker.
Fakta
Avfallsstatistikken fra Statistisk Sentralbyrå som ble presentert 3.april i år viser at mengdene ordinært avfall i Norge var 11,7 millioner tonn i 2017. Det er en økning på 3% fra 2016. Gjenvinningen av ordinært avfall levert til kjent håndtering var på 70%. Det er en nedgang på 4% fra 2016 og faktisk en nedgang på hele 11% fra 2013.
Karbonfangst er bedriftsøkonomisk ulønnsomt
Returkraft, Sørlandets energigjenvinningsanlegg, gjennomførte denne våren en studie knyttet til karbonfangst. Konklusjonen i rapporten var at karbonfangst i Norge ikker er økonomisk bærekraftig. Både forretningsmodeller og rammevilkår mangler. Det viser viktigheten av regjeringspartienes valg av virkemidler.
Får en får alle?
Lokale karbonfangsprosjekter må i dag finansieres av husholdningene eller gjennom statlige tilskudd.
Dersom en privat bransjeaktør som Fortum Varme Oslo får 11,5 milliarder kroner, er det tvilsomt om de resterende 17 forbrenningsanleggene får samme statlige tilskudd. Gir virkelig en slik pengebruk best samfunnsnytte, og best stimulans for materialgjenvinning og reduksjon av CO2-utslipp?
Avgifter?
I følge nettstedet Næringspolitikk.no diskuterer regjeringspartiene om det skal innføres en avgift på avfallsforbrenning eller om forbrenningsanleggene skal innlemmes i EUs kvoteordning. Alternativene vil gi ulik effekt på økonomisk og miljømessig bærekraft.
En avgift på forbrenning kan stimulere til økt materialgjenvinning og mindre forbrenning, dersom avgiften legges på avfallsbesitter, og omfatter alt norsk avfall til forbrenning. Det vil gjøre det mer lønnsomt for avfallsbesitter å velge materialgjenvinning fremfor forbrenning
Legges avgiftspunktet derimot på pipa til forbrenningsanlegget, vil miljøeffekten være motsatt. I praksis vil det føre til økt avfallseksport, slik Finansdepartementet skrev til Kristelig Folkepartis finanspolitikere i oktober i fjor.
Eller kvoter?
Innlemmelse i det europeiske kvotesystemet er regjeringspartienes alternativ til en forbrenningsavgift. CO2-kvoter kan vanskelig kan tas ut i markedsprisen for forbrenningstjenester. Denne settes i Sverige der prisene er lavest. Det betyr at de norske husholdningene og forbrenningsanleggets eiere må ta regningen – ikke markedet. Det gir heller ingen stimulans til å velge materialgjenvinning fremfor forbrenning. I tillegg er prisen på CO2-kvoter så lav at det ut fra en bedriftsøkonomisk vurdering sannsynligvis vil være mer lønnsomt å kjøpe kvoter enn å investere i karbonfangstanlegg. Og det var kanskje ikke meningen?
Klimatoget går uten passasjerer?
Når regjeringspartiene nå skal ta sin beslutning, er det viktig at hele bransjen kjenner sin besøkelsestid.
Helst bør dette bli en samfunnsdebatt.
Ellers kan vi risikere at samfunnets milliarder brukes på noen få utvalgte, helt uten hensyn til samfunnsnytte, materialgjenvinning og klima.
