Utfordringene med kjemisk materialgjenvinning må løses
Vi produserer over 100 kilo plastavfall per hode i året i Norge. Det meste blir brent. I Handelens Miljøfond stilte vi oss derfor spørsmålet: Dersom vi skulle materialgjenvunnet halvparten av alt norsk plastavfall allerede i 2025, hva måtte vi gjort?
Dette har vi, sammen med Mepex og Norner, forsøkt å besvare i rapporten Materialgjenvinning av norsk plastavfall – 50 % innen 2025. Vi har også løftet blikket mot 2040 sammen med SYSTEMIQ, og lansert verktøyet Plastsimulator, som lar enhver skru på knapper som regulerer innsatsen på ulike områder.
Kjemisk materialgjenvinning ved pyrolyse eller gassifisering er teknologier der plasten brytes ned til mindre bestanddeler, som kan brukes som råvare i produksjon av resirkulert plast med jomfruelig kvalitet. Dagens materialgjenvinning av plast er i all hovedsak mekanisk, som forenklet betyr at plasten sorteres, vaskes og smeltes om til nytt råstoff. Rapporten konkluderer med at mekanisk materialgjenvinning vil være hovedløsningen i den korte perioden fram mot 2025.
Flere analyser peker på at både mekanisk og kjemisk materialgjenvinning på lengre sikt må øke dramatisk, og at teknologiene er komplementære og vil sameksistere. Kjemisk materialgjenvinning er fremdeles ganske umodent, og det gjenstår teknologiske, markedsmessige, økonomiske og miljømessige usikkerheter som krever mer forskning og utvikling.
Mens vi i vår Plastsimulator antar en liten grad av kjemisk materialgjenvinning i 2025, er det en viktigere del av løsningen i 2040. For å komme dit må teknologien bli bedre og vi må ha et edruelig forhold til hva kjemisk materialgjenvinning kan brukes
til.
Avfallsbransjen 9. juni kunne vi lese at Henrik Lystad mener Handelens Miljøfond er for negative til kjemisk materialgjenvinning, blant annet fordi Rapporten sidestiller krav til forsortering for mekanisk og kjemisk materialgjenvinning. “Styrken til kjemiske prosesser er at de kan behandle blandinger av polymerer, uavhengig av farge, aksepterer noe forurensninger og gir byggesteiner til ny plast av samme kvalitet som den som produseres fra fossil olje.” uttaler Lystad, og mener at planen Handelens Miljøfond legger fram i rapporten innebærer mer sortering enn nødvendig.
Det ville være lite hensiktsmessig å lage en plan mot 2025 som neglisjerer usikkerhetene som fortsatt er knyttet til kjemisk materialgjenvinning. I tillegg til tekniske utfordringer, viser miljøregnskapet at mekanisk materialgjenvinning av plast bør velges der det er mulig. Lystad har selv undersøkt muligheten for å kjemisk materialgjenvinne “reject” (det som ikke kan sendes til mekanisk materialgjenvinning) fra ROAF og IVAR. “Resultatene viser et potensial for behandling med pyrolyse, men at det til dels er et betydelig behov for videre bearbeiding før materialet kan tilføres pyrolyse.” konkluderer han i rapporten.
Kjemisk materialgjenvinning krever sortering og vasking av inngående råvare, og det vil alltid være slik at jo renere strøm inn, jo bedre råvare får man ut. I rapporten anbefaler vi utbygging av et avansert sorteringsanlegg i Norge. Det er ingenting i veien for at et slikt anlegg også kan levere gode råvarer til kjemisk materialgjenvinning.
Utfordringene med kjemisk materialgjenvinnings må løses, og ikke bagatelliseres slik Lystad gjør i sitt innlegg.
