Rett må være rett – om avfallsavgift på forbrenning
2. mars holdt jeg innlegg på den årlige Biogasskonferansens mens statsråden ledet FNs miljøforsamling. Etter konferansen antydet en lederartikkel i Avfallsbransjen.no at det var hjemme-alene-fest i departementet. Jeg opplever det som ganske merkelig, siden ingenting i innlegget mitt eller påfølgende intervjuer går på tvers av regjeringens politikk. Avgiften på forbrenning av avfall ble vedtatt i Stortinget høsten 2021 og innført fra 1. januar i år.
Det er forankret i Stortinget.
Formålet med avgiften på avfallsforbrenning er å bidra til kostnadseffektiv reduksjon av klimagassutslipp. Avgiften gir blant annet et viktig signal til de som vurderer å investere i karbonfangst og -lagring.
Det bidrar til å gjøre forretningskonseptet for karbonfangst og -lagring mer aktuelt.
Siden avgiften betales ut fra mengden avfall levert til forbrenning, kan avgiften også reflekteres i prisen på forbrenning av blandet avfall, og dermed bidra til å gjøre biologisk behandling mer lønnsomt enn forbrenning. For å lykkes med klima- og avfallspolitikken er vi avhengige av å ha flere virkemidler. I biogasskonferansen brukte jeg forbud mot deponering av nedbrytbart avfall og avgiften på avfallsforbrenning som eksempler.
Nå vurderer vi Miljødirektoratets anbefaling om å endre avfallsforskriften. Forslaget inneholdt blant annet krav om at bioavfall skal sorteres ut og gjenvinnes. Dette vil bidra til at mindre bioavfall sendes til forbrenning.
I klimapolitikken er det er et viktig prinsipp at forurenser betaler – forbrenningsavgiften er i dag lagt på aktiviteten som skaper utslippet. Regjeringen skal vurdere en avgift på plast. Ved en eventuell innføring av avgift vil regjeringen vurdere helheten i virkemiddelbruken for å redusere både avfallsmengden og klimagassutslipp fra norsk avfallshåndtering.
Klimakrisen er eksistensiell, og tiden er knapp.
I Klima- og miljødepartementet jobber vi i politisk ledelse tett sammen – nettopp for at vi skal kunne nå klimamålene vi har satt oss.
