Leder
Hvordan når vi Net Zero?
Så kom den da til slutt. En enstemmig erklæring på Klimatoppmøtet. Som alltid på overtid og med et utvannet resultat. Etter dager med harde ord var det tid for klemmer og gledestårer. Men hva betyr det i praksis?
Er det virkelig en historisk avtale som vil bety slutten på fossilt brensel? Eller er det flere gode intensjoner på veien til helvete? Kanskje de skarpeste kritikerne rett og slett ser verden gjennom et sugerør?
Slutterklæringen som ble vedtatt av delegatene på Lucia-morgenen i Dubai oppfordrer verdens land til å sette i gang en de facto utfasing av fossilt brensel. Det er første gang dette skrives rett ut i en COP-erklæring. Men de kritiske røstene har rett i at teksten ikke inneholder noen bindende krav. Istedet er det en «en mengde smutthull», tydelig påpekt av de små stillehavsøystatene som er mest sårbare for virkningene av klimakrisen.
Netto null
Det alle, inkludert de oljeproduserende statene, var imidlertid enige om, er at verden må nå netto null innen 2050.
Med nett null som utgangspunkt ble det gjennomført konkrete diskusjoner og skrevet resolusjoner som omhandlet hydrogengass , metanutslipp fra melkebønder , matavfall , CO2-fangst og annet som direkte kan bidra til å kutte utslipp i praksis.
CO2 må bli en valuta
For selv om viktigste spørsmålet ble grundig diskutert, gjenstår løsningen: Hvordan bør klimaendringene for alvor fases inn i markedet? Skal vi nå netto null uten å stoppe alle CO2-utslipp, må CO2 bli en valuta som kan handles i et marked, akkurat som enhver børs.
Kjøpere: De som slipper CO2 ut i atmosfæren. Selgere: De som fjerner CO2 fra atmosfæren.
Deler av miljøbevegelsen hevder det ikke vil fungere. Men i praksis viser erfaring at det er lite annet enn markedet som faktisk fungerer. Se hvordan Danmark raskt erstattet all russisk naturgass med biogass. Prissjokket på naturgass gjorde det verdt å investere i biogass. Sverige, som ikke hadde malt seg inn i samme avhengighet av russisk gass, endte opp med å henge etter.
I dag er energiomstillingen i stor grad finansiert av skattebetalernes penger.
Investeringsstøtte, subsidier, anskaffelsesprinsipper og annet driver utviklingen av hydrogenproduksjon, grønt stål, CO2-fangst, ladestasjoner og solcellepaneler.
Men før eller siden må regningen havne hos dem som slipper ut, ellers vil mange prosjekter mislykkes eller forbli en powerpoint-presentasjon. Får vi et fungerende marked, kan vi i stedet få teknologiutvikling, jobbmuligheter og global velstandsutvikling.
Fra skatt til virksomhet
Det var skattepenger som en gang bygde kanaler, jernbaner, havner, veier, strømnett og vannledninger. Deretter tok markedet over og brukte infrastrukturen til å tjene penger. De betalte tilbake i form av arbeidsplasser og skatter.
Slik må det også være med klimaendringene.
Det må være mulig å tjene penger på karbonfangst og negative utslipp. Det være seg i Apia, Maputo eller Hammerfest. Det må koste penger å slippe ut CO2, enten du er flyselskap eller melkebonde. Alternativet er at infrastrukturen med sine anlegg for biogass, avfallssortering, CO2-fangst, grønt stål og alt annet stå og ruste som fabrikkene i Øst-Europa som en gang produserte varer som ble solgt langt under produksjonskost.
Det kan hevdes at de skarpeste kritikerne etter Dubai-møtet ser verden gjennom et sugerør. De tror netto null betyr null inn og null ut. En slik holdning kan sammenlignes med å tro at den eneste måten å balansere økonomien på er å avskaffe penger.
