Manglende strategisk tenkning bak utvikling av karbonfangst i Norge

Manglende støtte til utvikling av karbonfangst på Øra viser dessverre nok en gang at norske myndigheter ikke handler strategisk og helhetlig i bruk av virkemidler for å fremme sirkulærøkonomien i Norge.

AV: Ole Jørgen Hanssen og Hanne Lerche Raadal, NORSUS

Kriteriene for valg av områder som får støtte fra Enova til videreutvikling av karbonfangst fra avfallsforbrenning burde i større grad legge vekt på energieffektivitet og klimanytte. Dette begrunner vi med basis i forskning på virkemidler knyttet til industriell symbiose de siste årene.

Sirkulærøkonomi handler først og fremst om å redusere bruken av ressurser, deretter sørge for lang levetid og deling, dernest få ressursene inn i et kretsløp gjennom ombruk og materialgjenvinning, og til slutt utnytte energien i avfallsressursene.

I Nedre Glomma finner vi Norges mest energieffektive forbrenningsanlegg for avfall, fordi de leverer ettertraktet damp til industribedriftene i nærområdet hele året gjennom. Dette gir en energiutnyttelsesgrad på 99%, som er langt over det tilsvarende anlegg kan vise til i Norge. Avfallsenergien erstatter bruk av andre energibærere (hovedsaklig naturgass), noe som bidrar til sparte, direkte klimagassutslipp i størrelsesorden på ca 80 000 tonn hvert år. I tillegg sikres industriell produksjon som både er samfunnskritisk og som bidrar til sirkulærøkonomien i Norge.

Hvorfor kan vi hevde at Nedre Glomma-området har en slik sentral funksjon innenfor sirkulærøkonomien i Norge?

Jo, i tillegg til å ha de desidert mest energieffektive energigjenvinning-sanleggene, brukes den avfallsgenererte energien i industri som Kronos Titan og Denofa i Fredrikstad. Disse har eksisterte i mer enn 100 år, men er samtidig fremskutte eksempler på sirkulærøkonomisk industriproduksjon.

Kronos Titan produserer titanpigment basert på ilmenitt fra gruver i Rogaland, et produkt som brukes som grunnlag for hvitfarget maling, papir, plast osv. Hoveddelen av produksjonen eksporteres, men viktigere for sirkulærøkonomien er at Kronos produserer jernsulfat som et biprodukt. Dette brukes som råvare av nabobedriften Kemira til produksjon av jernklorid som benyttes til rensing av drikke- og avløpsvann. Biproduktet fra Kronos bidrar til renset vann og avløpsvann til 5 millioner mennesker i Norden!

Fra Kronos’ produksjon oppstår en avfallsressurs som sendes til NOAH på Langøya, og som der benyttes til å nøytralisere flyveaske fra energigjenvinningsanlegg i Norge og Sverige. Dette gjør at Kronos defineres som en samfunnskritisk bedrift. I tillegg bruker Kronos både svovelsyre, et biprodukt fra kobbergruvene i Kiruna i Sverige som råstoff i produksjonen av titandioksyd, noe som bidrar til sirkulær aktivitet i kobberproduksjonen, som er sentral for elektrifisering av f.eks. bilparken. Kronos Titan benytter også skrapjern fra nabobedriften Stene Stål, som også bidrar til lokal sirkulærøkonomi. Denofa, en annen industribedrift i energiklyngen på Øra, bruker også damp fra forbrenningsanleggene til produksjon av ingredienser til fôr- og næringsmiddelindustrien. Denofa er derfor også definert som samfunnskritisk for å opprettholde norsk matproduksjon.

I tillegg har Øra-området en stor klynge med gjenvinningsbedrifter som bla. Norsk Gjenvinning, Metallco Stene og Metallco Kabel, Stene Stål Gjenvinning, Sirkel, Batteriretur, Hydrovolt. Samlet material- og energigjenvinnes det ressurser tilsvarende 20% av Norges avfallsmengde per år på Øra!

Utbygging av karbonfangstanlegg er viktig for å nå både klimamål og sirkulærøkonomiske mål for Norge, men tre viktige og knappe ressurser må benyttes riktig i samfunnet dersom dette skal oppnås.

Det ene er statlig kapital for medfinansiering av anlegg, det andre er tilgang til lagringskapasitet for fanget CO2, og det tredje tilgang til elektrisk kraft og nettkapasitet.

Som følge av den industrielle symbiosen mellom forbrenningsanleggene og industrien i Nedre Glomma, vil vi påstå at ingen andre steder i Norge er mer egnet til iverksetting av karbonfangst fra forbrenningsanlegg. Vi finner det derfor uforståelig at energieffektivitet og sirkulære kriterier åpenbart ikke vektes tilstrekkelig når Enova tildeler støtte til videre utvikling av karbonfangst knyttet til avfallsforbrenning.

Det er også en utfordring at det ikke eksisterer statlige ordninger som fremmer lagring av norske punktutslipp i konkurransen med større, utenlandske fangstvolumer. Statlige ordninger bør premiere samfunnsnytten, slik det er demonstrert på Øra-området.

Slik systemet fungerer nå, kombinert med at forbrenningsanlegg med høy energieffektivitet er underlagt både kvotehandelssystemet og forbrenningsavgift, settes den industrielle symbiosen på Øra i fare. Heldigvis har det nå blitt innført differensierte forbrenningsavgifter, men vi vil påstå at innretningen av klimapolitikken på dette området fremdeles er kontraproduktiv. Avslaget om støtte til videre utvikling av karbonfangst i dette området viser igjen at myndighetene ikke har evne til å innrette virkemidlene strategisk med hensyn på å nå klima- og sirkulærøkonomiske mål.

Vi vil sterkt oppfordre til at myndighetene får på plass virkemidler langs hele karbonfangst-verdikjeden der kriteriene vi har pekt på i denne artikkelen tillegges avgjørende vekt.

Den industrielle symbiosen og sirkulærøkonomien i Nedre Glomma er for verdifullt til at feil innrettet klimapolitikk skal resultere i nedleggelse av bedrifter og arbeidsplasser.