Landbruksplast og produsentansvar

Når ordningen med innsamling av landbruksplast må drives på dugnad og med økonomisk tap, er det noe som er feil. De kommunale avfallsselskapene kan ikke drive på denne måten i lengden, og nå settes foten ned.

Erik-Andre Sølberg, ReTrans Avfallsmegling. På vegne av: Midtre Namdal Avfallsselskap IKS, Steinkjer Kommune Renovasjon, Innherred Renovasjon IKS, ReMidt IKS, RIR IKS

Resultatet er at både landbruket og miljøet blir tapere i en ordning som de nasjonale myndighetene har ansvaret for.

Hva er produsentansvar?

Produsentansvar er en ordning forankret i norsk lov. Den sørger for at produsenter og importører av produkter tar ansvar for produktet gjennom hele dens livsløp, også når det blir avfall.

Alle som setter landbruksplast på markedet betaler derfor en miljøavgift pr. kilo solgt emballasje, som går tilbake til det godkjente returselskapet for å finansiere innsamling og materialgjenvinning av brukt landbruksplast. Denne ordningen har eksistert gjennom snart 30 år.

Dette arbeidet har ført til at ca. 85 % av landbruksplasten blir samlet inn og gjenvunnet. Dette er i utgangspunktet en bra ordning som sikrer at plasten ikke brennes, graves ned eller dumpes i naturen. Mye av denne plasten er også en ressurs som med fordel fortsatt kan gå inn som bestanddel i nye produkter.

En ordning i spill

Vi har pr. i dag to selskap i Norge er tildelt ansvaret for å håndtere denne ordningen for landbruksplast; Plastretur og Norsirk.

Plastretur har vært med fra start av ordningen, mens Norsirk ble godkjent fra og med 2024.

For å få utbetalt vederlag/støtte for å samle inn og sende landbruksplasten til materialgjenvinning må vi som innsamlere ha avtale med ett av disse selskapene. Vederlaget som utbetales skal dekke kostnadene en har med å ta imot, sortere, omlaste, transportere til- og dekke eventuell mottaksavgift hos en materialgjenvinner.

I Norge er det både kommunale og private innsamlere som tilbyr seg å ta i mot og sørge for å sende denne plasten til materialgjenvinning. All landbruksplast regnes som næringsavfall, og kostnadene innsamler har med håndteringen skal dekkes av vederlaget. Vederlaget dekker ikke kostnaden med å transportere plasten fra bonden inn til en innsamler.

Det er heller ikke lov å belaste husholdningene med kostnader tilknyttet dette dersom man er en kommunalt eid innsamler som drifter etter selvkostprinsippet.Vederlaget som blir utbetalt for å finansiere innsamlingen har stått stille de siste fem årene, dette til tross for at vi vet at kostnader på for eksempel transport har skutt i været.

Det var faktisk høyere vederlag om en går 10 år tilbake i tid. Nedstrøms markedet har muligens bedret seg med flere gjenvinnere (inn og utland), men samtidig vet vi at kostnadsutviklingene i driften har steget vesentlig i perioden. Det betyr at vi som tar imot denne plasten ikke får dekt våre kostnader, og har drevet ordningen av ren samvittighet i forhold til samfunnsansvaret, og på dugnad for miljøet.

Dette kan vi ikke fortsette med

Ordningen fungerer ikke som den skal når det blir priskonkurranse mellom Plastretur og Norsirk for å kapre store aktører som f.eks Felleskjøpet. Dette skaper ubalanse i ordningen. Både Norsirk og Plastretur går inn i 2025 med å si at de overoppfyller sine andeler i markedet.

Hvordan er det mulig, når vi vet at ordningen er ment å bidra til at ALL landbruksplast skal samles inn og material gjenvinnes?

Resultatet av denne uenigheten om volum, er at det pr. nå er kommunale avfallsselskap i Midt-Norge som ikke får tilbud om en avtale med et returselskap for 2025, fordi returselskapene sier de overoppfyller sine kvoter.

Konsekvensen er da at man må stanse alt mottak av landbruksplast hos kommunale avfallsplasser i Midt-Norge.

Situasjonen er alvorlig for bøndene som i enkelte områder ikke får levert fra seg plasten slik de har gjort tidligere. Hva konsekvensen av det blir, er vanskelig å forutse. Vi kan se for seg at den store taper er miljøet, tilliten til ordningen og politikken tilknyttet den?

Hvem har ansvaret?

Myndighetene (Miljødepartement og Landbruksdepartement) må gå i dialog med returselskapene, Miljødirektoratet og representanter for innsamlerne. Ordningen må revideres, og må få opp en økonomi som gjør at vi som innsamlere får dekt våre kostnader.