Produsentansvaret i bakvendtland
I sin kronikk hevder Stig Ervik at lønnsomhetsforbud for produsentansvarsselskap hemmer innovasjon og tilgang på kapital til sirkulære løsninger. Debatten om kommersiell drift av produsentansvarsselskaper er viktig, men derfra og ut setter Ervik saken på hodet.
I Norge valgte bransjene å organisere produsentansvarsselskapene som aksjeselskap, eid av bransjeforeninger. Norsirk er selv eid av fire ikke-kommersielle organisasjoner. NHO er den største aktøren i norsk produsentansvar, gjennom sitt indirekte eierskap i mange produsentansvarsselskaper. I andre land ser man også foreninger uten økonomisk formål som gjør denne jobben.
Lønnsomhetsforbudet hindrer investeringer i sirkulære løsninger
Hensikten med produsentansvarsordningen var å sørge for at produsenter og importører skulle dekke kostnadene til innsamling og behandling av avfall gjennom sitt medlemskap i ett eller flere produsentansvarsselskaper.
Når Norsirk argumenterer med at et krav om non-profit holder investorer unna og hindrer tilgang på grønn kapital, er dette både fjernt fra hensikten bak ordningen og fjernt fra dagens virkelighet.
Eierne av dagens norske produsentansvarsselskaper har ikke skutt inn noe risikokapital. Eierne har ikke kommersielt formål. Produsentansvarsselskaper henter kapital fra medlemmene, altså produsenter og importører, gjennom det såkalte «miljøgebyret». Det skjer i henhold til mandatet fra myndighetene, og det medfører at produsentansvarsselskapene i praksis ikke kan gå konkurs.
At eiere som ikke tar risiko og ikke skyter inn risikokapital likevel skal hente ut profitt i form av utbytte, slik realiteten er etter formålsendringen i Norsirk, er en pervertering av produsentansvarsordningen. Hvis produsentansvarsselskapene driver effektivt og går med overskudd burde dette komme medlemmene til gode i form av reduserte medlemsgebyrer, slik det svenske emballasje-selskapet TMR gjorde i fjor.
Når det gjelder spørsmålet om produsentansvarsselskaper skal drive innovasjon og utvikling, burde det stilles til medlemmene. Hva er de villige til å betale for?
Medlemmene burde være klar over at det nå koster 309 millioner kroner i året bare å drifte de norske produsentansvarsselskapene, og det er før innsamlere og behandlere har fått en krone til å gjøre jobben. Vi som driver innsamling og behandling av avfall bruker mye kapital på forskning, innovasjon og utvikling. Når verdiene i avfallet ikke dekker våre kostnader med å gjøre jobben, vil dette inngå som element i det vi skal ha dekket gjennom produsentansvaret.
I stedet går pengene til administrasjon av ordningen, og i Norsirks tilfelle: utbytte til eierne. Vet medlemmene det?
Norsirk anklager Stena for å ha dannet Proretur for å kunne sende regningen til «de som KLD har pålagt forbud mot overskudd». Realiteten er motsatt. Stena, i likhet med andre innsamlere og behandlere, skal ha betalt for jobben vi gjør via produsentansvaret.
Vi opplever i dag en situasjon hvor produsentansvarsselskaper samler inn flere hundre millioner kroner fra medlemmene, men nekter å betale oss for jobben.
Produsentansvarsselskapene henviser til en underlig regel om at de selv kan definere sin innsamlingsforpliktelse via en portal hos Miljødirektoratet der bare produsentansvarsselskaper har tilgang. Stena har dannet Proretur for å kunne registrere vårt behandlede volum som del av det totale behandlede volumet i Norge, slik at Norsirk og alle andre må utbetale sin rettmessige del i henhold til medlemsvolum. Vi gjorde dette for å sikre at ordningen faktisk fungerer.
Stena er enig med Norsirk i at produsentansvaret er dysfunksjonelt i dag, men derfra og ut er Erviks beskrivelse som bakvendtland.
