Dekk utgiftene før du snakker om utbytte

I dag er det en mismatch mellom det som tilbys fra produsentansvarsselskapene til kostnadsdekning, og de nødvendige kostnadene til kommune for å gjøre jobben.

Geir Tore Leira (Innherred Renovasjon), Asle Hasselvold (Midtre Namdal Avfallsselskap) og Torbjørn Evjen (ReMidt) på vegne av kommunale Avfallsselskap Midt-Norge.

Stig Ervik i Norsirk tror veien til en velfungerende produsentansvarsordning går gjennom økt konkurranse og utbytte til eiere.

Vi som gjør jobben med innsamling av emballasjen, vil først og fremst at Ervik og produsentansvarsselskapene skal oppfylle sine lovmessige forpliktelser, og dekke de nødvendige kostnadene kommuner og interkommunale selskaper har.

Lønnsomhetsforbudet hindrer investeringer i sirkulære løsninger

Produsentansvarsordningen er en del av det sirkulære Norge. Prinsippet er at forurenser skal betale. Når for eksempel plastemballasje settes på markedet – enten det er av produsenter eller importører – skal de ta betalt for hele kretsløpet til den samme plastemballasjen. Dette skal dekkes inn av det såkalte miljøgebyret, som er en del av prisen når du og jeg handler sånne varer på butikken.

Vi som er innsamlere av plastemballasjen fra innbyggerne når det blir avfall, skal per definisjon få dekket alle våre utgifter til innsamling, mottak, omlasting og transport. Innbyggerne skal ikke belastes noe av dette over sitt kommunale renovasjonsgebyr – de har allerede betalt for dette da de kjøpte varen. Det vil si at kostnadene ved innsamlingen skal dekkes over miljøgebyret og dermed utbetales av produsentansvarsselskapene (for eksempel Norsirk og Plastretur) og ikke dekkes over renovasjonsgebyret.

Det er et lovkrav at kommunene skal samle inn plastemballasje. Det er også et lovkrav at utgifter skal dekkes gjennom den utvidede produsentansvarsordningen. I dag er det en mismatch mellom det som tilbys fra produsentansvarsselskapene til kostnadsdekning, og de nødvendige kostnadene til kommune for å gjøre jobben.

Målet er best mulig håndtering av avfallet

Vi opplever at produsentansvarsselskapene har formet et virkelighetsbilde som passer inn i sitt miljø, men som ikke er gjenkjennbart for de som gjør jobben med å samle inn emballasjen over det ganske land, nemlig kommuner og interkommunale selskap.

Avfallsselskapene i Midt Norge er av den klare oppfatning at konkurranse på produsentansvarsordning er med på å bidra til et ikke-fungerende «optimalt» system for verken myndigheter eller innbyggere. Dette er kun til gunst for produsentansvarsselskapene og dere eiere.

I dette bildet blir det svært umusikalsk at Stig Ervik i Norsirk klager over at han ikke får ta ut utbytte til sine eiere. Før det skal diskuteres profitt, non-profitt eller ikke-kommersiell organisering, som Ervik er opptatt av, får han sørge for å betale for at systemet fungerer for de som gjør jobben. I noen tilfeller er det ingen tvil om at konkurranse og kommersialisering kan være en riktig vei å gå. I produsentansvarsmarkedet er det beviselig ikke det.

Sammenslutningen SeSammen representerer nær 750.000 innbyggere i Midt-Norge. Vi savner at myndighetene, både Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet, engasjerer seg. Det er derfra produsentansvarsordningen kommer, og de kan ikke lukke øynene for en ordning som ikke fungerer.

Vi har tillit til hverandre i landet vårt. Det er et godt utgangspunkt. Vi har en tendens til å tro at når staten iverksetter et system, så er det gjennomtenkt og bra. Men når vi importerer EU-forordninger som ikke er tilpasset norske forhold, blir det ikke nødvendigvis det. Vi ser det samme med utfordringene med tekstilavfall, der det ikke finnes et godt system som håndterer gjenvinning av tekstilavfall. De initiativene som fantes, kollapset etter kort tid. Myndighetene lukker øynene og roper på hjelp i et marked som ikke fungerer.

Et annet eksempel som gjerne kan nevnes, er den såkalte landbruksplasten.

Den er ikke i lovmessig forstand omfattet av produsentansvar på samme måte som emballasjen, men vi har tydelig sett at konkurranse har vridd på noe som har fungert noenlunde, til et konkurransesystem mellom produsentansvarsselskapene som har gjort at hele ordningen kollapset i store deler av landet.

En ordning som mer eller mindre har fungert i 30 år, ble på kort tid en ordning som ikke var levedyktig. Vi er ikke motstandere av å prøve noe nytt, men vi må stille spørsmålet om det denne gangen ble en vel dyrekjøpt erfaring? Nå må vi lære av feilene som er begått, og dette må tas med i betraktningen før det åpnes for å utbetale utbytte til Norsirk og andre sine eiere.

Veien til en fungerende løsning på produsentansvarsordningen går gjennom dialog. Vi inviterer produsentansvarsselskapene og myndighetene til reelle samtaler, sånn at innbyggerne får ei ordning som fungerer, og at kommuner og interkommunale selskap landet over får dekket sine utgifter.

Det er en forutsetning i lovverket og må være minimum. Om miljøgebyret skal justeres, og at varene i butikken dermed blir noen kroner dyrere, skal vi ikke mene så mye om.

Men skal vi gjøre jobben, må vi få dekket alle utgifter – akkurat sånn det norske lovverket krever. Og før det skjer, vil vi ikke være med på å snakke om utbytte eller sterkere konkurranse mellom produsentansvarsselskapene. Skal vi lykkes, må vi samarbeide og skape forståelse og enighet i alle ledd.

Svein Kamfjord, som er direktør i Samfunnsbedriftene, sier dette så treffende på LinkedIn: Vi vet at allerede i dag, så underbetales kommunene kraftig. De tilbys kontrakter som vil bety en heftig milliardsubsidiering av produsentene totalt sett i Norge. Og det havner på avfallsgebyret. Ulovlig, og fortsatt et mysterium at miljømyndighetene lar dette fortsette – hele sju måneder etter at deres nye forskrift ble iverksatt.