Handlingsrommet for ny kontrakt når leverandøren går konkurs

For offentlige oppdragsgivere kan en leverandørkonkurs skape akutte behov for å sikre videre drift. Spørsmålet er hvilket handlingsrom oppdragsgiver har til raskt å inngå kontrakt med ny leverandør.

4245 norske virksomheter gikk konkurs i 2025. Mange bransjer er fortsatt hardt rammet, blant annet bygge- og anleggsbransjen som igjennom mange år har vært overrepresentert i konkursstatistikken. I år har vi også sett flere store konkurser, og store aktører som f.eks. Bertelsen & Garpestad AS har gått over ende.

Selv om den eksisterende leverandøren har gått konkurs, er det klare utgangspunktet fortsatt at oppdragsgiver – der boet ikke trer inn i den eksisterende kontrakten – må anskaffe ytelsen på nytt i samsvar med anskaffelsesregelverkets prosedyreregler. En ny konkurranse vil imidlertid ta tid, og både forsinkelser og merkostnader kan bli betydelige.

I praksis oppstår det ofte et umiddelbart behov for å få en ny leverandør på plass. I slike situasjoner kan oppdragsgiver som det klare utgangspunkt benytte en hasteprosedyre. Det er fortsatt tale om en kunngjort konkurranse, men med adgang til å forkorte fristene betydelig. I noen tilfeller vil dette være tilstrekkelig. I andre tilfeller vil også en slik prosess være for tidskrevende.

Selv en konkurranse med korte frister forutsetter at oppdragsgiver utarbeider et konkurransegrunnlag og gjennomfører en forsvarlig prosess. Dersom leveransen er kritisk for oppdragsgiver, kan det derfor være avgjørende å kunne tildele kontrakt direkte, uten forutgående konkurranse.

Anskaffelsesregelverket åpner i enkelte situasjoner for direktetildeling når eksisterende leverandør går konkurs. Handlingsrommet er imidlertid ikke ubegrenset. Oppdragsgiver må sikre seg at vilkårene for å bruke det aktuelle unntaket er oppfylt. Ellers kan resultatet være en ulovlig direkteanskaffelse. Konsekvensene kan være alvorlige – også for den nye leverandøren. Kontrakten kan bli kjent uten virkning eller avkortet, og oppdragsgiver kan bli ilagt overtredelsesgebyr.

Mulighet for å bytte leverandør i en eksisterende kontrakt

Et første spørsmål er om oppdragsgiver i stedet for å inngå en ny kontrakt, kan la en ny leverandør tre inn i den eksisterende kontrakten. Anskaffelsesforskriften § 28-1 (1) bokstav e åpner for dette i visse tilfeller. Bestemmelsen gir adgang til å endre kontrakten ved at en ny leverandør helt eller delvis trer inn i den opprinnelige leverandørens rettigheter og plikter som følge av en omstrukturering. Konkurs vil nettopp være et eksempel på en slik omstrukturering.

Det har tidligere vært omdiskutert hvordan «omstrukturering» skal forstås. Særlig har det vært stilt spørsmål ved om bestemmelsen bare gjelder der en større del av virksomheten overdras, eller om den også kan brukes der det i praksis bare er en enkelt kontrakt som overdras. Her har EU-domstolen gått langt i å akseptere også det siste.

I C-461/20 Advania tok EU-domstolen stilling til om en ny leverandør kunne tre inn i en rammeavtale etter at den opprinnelige leverandøren hadde gått konkurs, selv om ikke hele virksomheten ble overdratt. Det fremgår ikke klart av dommen om det ble overdratt andre aktiva enn selve kontrakten. Argumentasjonen som gjengis fra den svenske Högsta forvaltningsdomstolen, som forela saken, tyder imidlertid på at den nye leverandøren i alle fall overtok én ansatt. Det sentrale er likevel at både spørsmålet til EU-domstolen og svaret fra domstolen var formulert generelt. EU-domstolen la til grunn at bestemmelsen også kan få anvendelse der den nye leverandøren bare overtar den opprinnelige leverandørens rettigheter og plikter etter kontrakten. Domstolen viste blant annet til at regelen er ment å legge til rette for pragmatiske løsninger i «en flerhet av usedvanlige situasjoner».

Bestemmelsen kan gi et praktisk og effektivt handlingsrom. Det kan f.eks. ofte være praktisk at en av underleverandørene trer inn i hovedleverandørens kontrakt med oppdragsgiver, men bestemmelsen åpner også for å la en helt «ny» leverandører som ikke har hatt noen rolle i kontraktsgjennomføringen, tre inn.

Tre vilkår må imidlertid være oppfylt i begge tilfeller

For det første må den nye leverandøren oppfylle kvalifikasjonskravene som ble stilt i den opprinnelige konkurransen. Oppdragsgiver må derfor innhente nødvendig dokumentasjon fra den nye leverandøren og foreta en kvalifikasjonsvurdering.

Det er ikke avklart i praksis om denne vurderingen skal ta utgangspunkt i den opprinnelige kontrakten som helhet, eller bare i de ytelsene som gjenstår. Gode grunner taler for at vurderingen må kunne tilpasses den konkrete situasjon. Hvis det f.eks. i en entreprisekontrakt er stilt krav til kompetanse og erfaring med sprengningsarbeider, er det vanskelig å se behovet for at en ny entreprenør må ha slike kvalifikasjoner dersom sprengningsarbeidet allerede er utført og det ikke gjenstår flere slike arbeider i prosjektet.

For det andre må leverandørskiftet ikke innebære andre vesentlige endringer i kontrakten. Den nye leverandøren må altså i utgangspunktet tre inn i kontrakten på de vilkår som allerede gjelder, og ikke en kontrakt basert på eget tilbud. I praksis innebærer det at handlingsrommet for forhandlinger vil være begrenset. Det vil normalt være lite rom for å reforhandle pris, ansvarsvilkår eller andre sentrale kontraktsbetingelser.

Også her oppstår det et tolkningsspørsmål. Det er ikke avklart i praksis om vesentlighetsvurderingen skal foretas opp mot den opprinnelige kontrakt som helhet, eller opp mot de ytelser som gjenstår på tidspunktet for leverandørskiftet. Også her er det gode grunner for å se hen til de resterende ytelser. Hvis vurderingen alltid skal måles mot den opprinnelige kontrakten, vil bestemmelsens praktiske anvendelsesområde bli betydelig innsnevret. I mange tilfeller vil den da i realiteten bare kunne brukes dersom leverandørskiftet skjer kort tid etter kontraktsinngåelsen.

Det tredje vilkåret innebærer at skifte av leverandør uansett ikke må skje for å omgå anskaffelsesregelverket.

Direktetildeling som følge av uforutsette omstendigheter

Oppdragsgiver kan også ha adgang til å tildele kontrakt direkte til en ny leverandør der det foreligger uforutsette omstendigheter, jf. anskaffelsesforskriften § 13-4 bokstav a. Bestemmelsen gjelder der det foreligger «forhold som ikke skyldes oppdragsgiveren, og som oppdragsgiveren ikke kunne forutse«. En leverandørkonkurs vil typisk kunne være et slikt forhold.

Vilkåret om at forholdet ikke kunne forutses, setter likevel en viktig ramme. Dersom oppdragsgiver tildeler kontrakt til en leverandør vel vitende om at leverandøren er i alvorlige økonomiske vanskeligheter, kan det oppstå spørsmål om konkursen kunne forutses. Dette illustrerer viktigheten av å stille tilstrekkelige krav til leverandørenes økonomiske og finansielle kapasitet i konkurransen. I konkurranser som pågår over lang tid, kan det også være grunn til å innhente oppdatert dokumentasjon før kontraktsinngåelse, nettopp fordi leverandørens økonomiske situasjon kan endre seg underveis.

Et videre vilkår er at det som følge av den uforutsette omstendigheten må være umulig å overholde fristene for å gjennomføre en kunngjort konkurranse. Dette forutsetter for det første årsakssammenheng mellom den uforutsette omstendigheten og tidsnøden. For det andre må det foreligge et reelt behov for å få på plass en ny leverandør raskt. Vurderingen må foretas konkret.

Det er klart at vilkårene typisk vil være oppfylt dersom manglende kontraktsdekning vil medføre fare for liv og helse, eller risiko for betydelig skade på materiell eller eiendom. Etter vårt syn vil også behovet for å unngå vesentlige forsinkelser og vesentlige merkostnader etter omstendighetene kunne begrunne bruk av bestemmelsen. Formålet med anskaffelsesregelverket er nettopp å sikre effektiv ressursbruk. Dersom merkostnadene ved å avvente en ordinær konkurranse langt overstiger den gevinsten man med rimelighet kan forvente å oppnå ved å konkurranseutsette anskaffelsen, taler det for at det må foreligge et visst praktisk handlingsrom.

Også forarbeidene til regelverket trekker i denne retningen. I NOU 1997:21 fremheves det at bestemmelsen om anskaffelse uten kunngjøring må ses i sammenheng med reglene om frister i hastetilfeller. Om disse fristene uttales det at kortere frister kan benyttes dersom «den aktuelle kontrakten er del av et større prosjekt og det vil medføre kostbare forsinkelser dersom de ordinære fristene benyttes». Dette taler for at også økonomiske konsekvenser av en viss størrelse vil være relevante ved vurderingen av om kontrakt kan tildeles direkte. Praksis fra KOFA synes også å åpne for at andre type interesser enn hensynet til liv og helse kan være tilstrekkelig tungtveiende, og praksis viser at bestemmelsen ikke er begrenset til rene nødssituasjoner.

Det er samtidig et klart vilkår at kontrakten som inngås, ikke må ha større omfang eller lengre varighet enn strengt nødvendig. Bestemmelsen gir derfor normalt grunnlag for en midlertidig kontrakt, slik at oppdragsgiver får dekket det akutte behovet frem til en ordinær konkurranse kan gjennomføres. Typiske eksempler kan være en kortvarig kontrakt for å sikre videre drift av kritiste IKT-tjenester, avfallshåndtering og transporttjenester. I et enkeltstående prosjekt, f.eks. et bygge- og anleggsprosjekt, vil det imidlertid ikke alltid være en realistisk mulighet – hverken praktisk eller økonomisk – å inngå en slik midlertidig kontrakt og ha flere leverandørbytter.

Sammenlignet med adgangen til å bytte leverandør i en eksisterende kontrakt, gir denne unntaksbestemmelsen i praksis noe større handlingsrom. Oppdragsgiver er ikke bundet av de opprinnelige kontraktsvilkår på samme måte, og det vil derfor kunne være enklere å komme til enighet med en ny leverandør om pris, levering og øvrige bestemmelser. Nettopp derfor er det også viktig å holde fast ved begrensningene i bestemmelsen: Direktetildeling må være begrunnet i et reelt hastetilfelle, og den må begrenses til det som er nødvendig for å håndtere situasjonen på en forsvarlig måte.