Er produsentansvaret rigget for at avfall skal bli en råvare?
Produsentansvaret ble laget for en tid da avfall var en kostnad. I dag er avfall blitt en ettertraktet råvare, noe som forteller meg at regelverket ikke har fulgt med.
Prinsippet er fortsatt riktig og viktig, den som setter produkter på markedet, betaler for at de samles inn og gjenvinnes når de blir avfall. Slik skal det være.
Men den siste tidens debatt mellom produsentansvarsselskaper viser en sprekk i systemet. Myndighetene griper inn når lovpålagte innsamlingsplikter ikke oppfylles, det er riktig og nødvendig. Samtidig konkurrerer selskapene i økende grad om å sikre seg tilgang til materialstrømmer, fordi materialene nå har verdi i seg selv. Det er ikke et argument mot produsentansvar, det er et argument for at ordningen må oppdateres. Stena Metalls oppkjøp av Norsirk viser hvorfor. Tilgang til sekundære råvarer er blitt strategisk viktig, ikke bare en lovpålagt oppgave som skal driftes billigst mulig.
Så da spør jeg, når materialene blir mer verdifulle, hvorfor oppleves miljøgebyrene bare som en stadig større kostnad? Og hva bør konkurransen egentlig handle om, hvem som betaler mest for tilgang til avfallet, eller hvem som gjenvinner mest effektivt, med lavest administrasjon og høyest åpenhet? Teknologi kan gi deler av svaret. Digitalisering og automatisering kan kutte administrasjonskostnadene kraftig, ressurser som heller bør gå til lavere gebyrer eller mer faktisk gjenvinning.
Målet har aldri vært at avfall skal være billig. Målet er at ressursene i avfallet blir mest mulig verdifulle, samtidig som produsentansvaret innfris på en åpen og tillitsvekkende måte. Da blir ordningen ikke bare en finansieringsmekanisme for avfallshåndtering, men en motor for den sirkulære økonomien.
Takk for historieleksjonen Anja, elsker historie og har lest en bok eller to i mitt særdeles korte liv. Men jeg sitter fortsatt her og lurer på om den egentlig svarer på det jeg spurte om, er produsentansvaret rigget for at avfall skal bli en råvare?
Fordi om avfall har vært råvare siden før produsentansvar ble oppfunnet, eller siden i går, eller siden min kjære bestefar samlet skrapjern med et lurt glimt i øyet, det gjør egentlig ingenting med poenget mitt. Poenget er at verdien nå trekker penger og eierskap dit på en måte systemet aldri var bygget for å håndtere. Det er den greia jeg vil høre om. Ikke historietimen, gøyal som den er.
Og her, tror jeg, vi skiller vi lag på en fin måte. Svaret ditt er mer kontroll med systemet som det er, pent innpakket i en bekymring om nettopp én aktør. Men er ikke Stena og Norsirk bare det mest fargerike eksempelet på et mønster som gjelder alle sammen, uansett hvilken logo de har på skiltet? Fordi det er jo også svaret bransjen har gitt de siste tjue årene hver gang noe har sett skjevt ut, flere krav, flere revisjoner, flere skjemaer som skal bevise at den ulønnsomme jobben faktisk blir gjort. Vi er visstnok blitt verdensmestre i å dokumentere at vi dokumenterer, gratulerer til oss alle med det. Og eierskapskonsentrasjonen skjer likevel, rett foran oss, mens vi fyller ut skjemaene med fin penn(kanskje til og med fyllepenn). Hvor mange runder med det skal vi egentlig ta før vi innser at oppskriften bare ikke virker?
Og så det siste du sier, som jeg egentlig blir litt glad av å lese, at produsentansvaret er det beste verktøyet vi har, og at et fritt marked ikke løser dette. Der er vi faktisk ikke uenige heller, tro det eller ikke. Men “det beste vi har” er jo ikke det samme som “det beste som finnes”, det var også sant om hest og kjerre en gang, og de fikk det da for seg selv i mange gode år.
Jeg er heller ikke ute etter et fritt marked uten spilleregler, det er en misforståelse jeg med glede rydder opp i før den setter seg. Jeg er ute etter et marked som fungerer fordi dataene er åpne, ikke fordi ingen stiller spørsmål. Kall det en tredje vei, om du vil, jeg er ikke kravstor på navnet.
Og du sier faktisk selv at andre ting kunne vært bedre med hvordan produsentansvaret praktiseres og følges opp. Der ble jeg faktisk litt oppmerksom, og litt oppløftet. Hva mener du konkret? Det spørsmålet er jeg mye mer nysgjerrig på enn hvor gammelt begrepet råvare er.
Avfall har vært en råvare hele tiden. Siden lenge før produsentansvar ble innført, og gjennom alle årene vi har hatt produsentansvarssystemer. Poenget med produsentansvar er å sørge for at samtidig som man håndterer verdifulle metaller med en salgsverdi, så gjør man også den jobben som ikke lønner seg. Nemlig å finne, sortere ut, og behandle trygt de miljøgiftene og uønskede stoffene og komponentene som kommer sammen med avfallet. Incentivet for å gjøre dette skikkelig blir mindre i profittbaserte systemer, og kontrollen med denne jobben blir vanskeligere når underleverandøren (Stena) eier oppdragsgiveren (Norsirk). Det er denne utviklingen som virkelig er problematisk.
Det er også andre ting som kunne vært bedre med hvordan produsentansvaret praktiseres og følges opp. Men det er det beste verktøyet vi har for å sette krav til utplukking av miljøgifter, sette konkrete gjenvinningsmål, og løse oppgaver som et fritt marked ikke løser.