Et system basert på tillit må tåle kontroll

Når produsentansvarsselskapenes rapportering kan påvirke både kostnadsfordelingen og produsentenes miljøavgift, holder det ikke at tallene bare tas for gitt. Miljødirektoratet må sørge for kontroll, åpenhet og klare spilleregler.

Leder

Uenigheten om innsamlingstallene for emballasjeavfall i Oslo kan ved første øyekast fremstå som en teknisk strid om tonnasje, rapporteringsskjemaer og beregningsmetoder. I realiteten handler saken om noe langt mer grunnleggende: tilliten til produsentansvarsordningen.

Renovasjons- og gjenvinningsetaten i Oslo har avdekket det etaten omtaler som «bemerkelsesverdige funn». Flere produsentansvarsselskaper har rapportert at de har samlet inn emballasjeavfall fra husholdninger i Oslo, selv om de ikke har nye avtaler med kommunen. Enkelte rapporterte mengder avviker også fra REGs egne tall.

Produsentansvarsselskapene har på sin side gitt ulike og til dels plausible forklaringer. Noen mengder skal stamme fra andre innsamlingskanaler enn REG. Andre tall bygger på beregninger, plukkanalyser og offentlig statistikk. Ett selskap har erkjent at Oslo-tall ble ført i feil rubrikk etter at fylkene fikk ny rekkefølge i rapporteringsskjemaet.

Det er derfor ikke grunnlag for å slå fast at det har foregått bevisst overrapportering. Men det er mer enn nok grunnlag for å kreve en grundig kontroll.

Miljødirektoratets svar gjør ikke behovet mindre. Direktoratet opplyser at det hittil ikke er ført tilsyn med rapportene fra produsentansvarsselskapene for emballasje. Samtidig sier direktoratet at det ikke har noen indikasjon på at selskapene overrapporterer.

Det er vanskelig å se hvordan en slik forsikring kan tillegges særlig vekt når rapporteringen ikke har vært gjenstand for tilsyn, og når direktoratet først etter henvendelsen fra Oslo har bedt selskapene forklare hvordan tallene er beregnet.

Produsentansvaret innebærer at produsentene skal dekke kommunenes nødvendige kostnader ved innsamling og behandling av emballasjeavfall. Likevel har Oslo fortsatt ikke fått på plass nye avtaler om full kostnadsdekning. For papiremballasje beregner REG sitt årlige tap til rundt fem millioner kroner.

Samtidig kan rapporterte innsamlings- og gjenvinningsmengder ha en annen økonomisk side. For enkelte emballasjetyper kan en dokumentert returandel på minst 95 prosent gi fullt fritak fra miljøavgiften. Hver tonnasje som inngår i beregningen, kan dermed få økonomisk betydning.

Det betyr ikke at noen har fått et uberettiget avgiftsfritak. Det betyr derimot at myndighetene må kunne dokumentere at tall som kan få økonomiske konsekvenser, er riktige, sammenlignbare og etterprøvbare.

Her ligger systemets svakhet. Produsentansvarsselskapene rapporterer etter metoder som kan være vanskelige å sammenligne. Kommunene vet ikke nødvendigvis hvilke mengder selskapene fører opp fra deres områder. Enkelte opplysninger holdes dessuten unna offentligheten av konkurransehensyn. Dermed blir det vanskelig for kommuner, konkurrenter og offentligheten å kontrollere om tallene gir et riktig bilde.

Konkurransesensitive opplysninger kan ha behov for vern. Men når rapporteringen danner grunnlag for oppfyllelse av lovpålagte forpliktelser, kostnadsfordeling og mulige avgiftsfordeler, må hensynet til forretningshemmeligheter balanseres mot behovet for innsyn og kontroll.

Miljødirektoratet varsler nå at problemstillingen skal følges opp, at juristene skal vurdere avtalekravet, og at tilsyn med produsentansvarsordningene vurderes. Det er nødvendig, men det burde ha skjedd tidligere.

Direktoratet bør nå gjennomføre et reelt tilsyn med rapporteringen, avklare hvilke innsamlingskanaler og beregningsmetoder som kan benyttes, og fastsette tydelige krav til dokumentasjon. Det må også avklares hvordan innrapporterte mengder henger sammen med kommunenes rett til kostnadsdekning og produsentenes eventuelle fritak fra miljøavgift.

Produsentansvarsordningen er avhengig av tillit mellom produsenter, kommuner, avfallsselskaper og myndigheter. Den tilliten oppstår ikke fordi aktørene ber om å bli trodd. Den bygges gjennom åpenhet, ensartede regler og uavhengig kontroll.

Et system som bygger på tillit, må også tåle å bli ettergått.