Økt forbrenningsavgift vil stimulere til mer materialgjenvinning
Regjeringen foreslår i statsbudsjettet å øke CO2-avgiften på restavfall til forbrenning. Plastretur støtter forslaget og mener det bør føre til at mer plastemballasje materialgjenvinnes framfor å forbrennes.
Det er liten tvil om at vi må bli flinkere til å ta vare på jorda vår og ressursene vi har til rådighet. Derfor er det stor enighet nasjonalt og globalt om at vi må forvalte råvarene våre bedre. I dag går dessverre alt for mye av det som burde vært materialgjenvunnet i restavfallet og er dermed tapt for et sirkulært kretsløp. Plastretur sikrer gjenvinning av norsk plastemballasje på vegne av norsk næringsliv. Av mengden plastemballasje som går ut på markedet fra våre medlemmer, går rundt 60 prosent rett i restavfallet – og til forbrenning – til tross for at det meste er gjenvinnbart.
At regjeringen nå foreslår å øke forbrenningsavgiften på ikke-kvotepliktige utslipp med 21 prosent i 2022 og 952 kroner per tonn CO2 i 2023, for dernest å trappe opp til 2 000 2020-kroner per tonn CO2 i 2030 er derfor helt logisk, og i tråd med tilsvarende krav til utsortering og materialgjenvinning. For når det blir dyrere å forbrenne avfall, vil det lønne seg for avfallseier å levere mer til materialgjenvinning framfor forbrenning.
I dag er det forbrenningsanlegget som må betale for CO2-avgiften. En kostnad de naturligvis pålegger avfallseier når de priser sine tjenester. Norsk Fjernvarme og norske forbrenningsanlegg ønsker nå å utrede hvordan avgiften kan endres til å bidra til faktiske klimautslippskutt og har engasjert rådgivningsselskapet Norwaste til dette arbeidet. Målsetningen må være at avfallseier blir belastet med en CO2-avgift uavhengig av hvor forbrenningen skjer. Dette er et prinsipp Plastretur støtter. Dermed unngår man at forbrenning i utlandet prioriteres fordi det er det billigste alternativet.
Det bør være dyrere for avfallseier å forbrenne enn å materialgjenvinne og det er derfor riktig å legge avgiften på siste ledd i verdikjeden før forbrenningen, fordi det er her beslutningen om avfallets skjebne tas.
Forbrenningsavgiften vil ikke alene sikre at mer gjenvinnbar plast sorteres ut av restavfallet, men det er ett av flere viktige/nødvendige virkemidler. Et annet er utsorteringskravet i forslaget til ny Avfallsforskrift kapittel 10, hvor 70 prosent av plastavfallet skal sorteres ut av restavfallet. Økt utsortering kombinert med økte kostnader for forbrenning, vil stimulere til gode, lokale løsninger med mål om å få mer gjenvinnbar plast ut av restavfallet og mindre til forbrenning.
Vi i Plastretur skal som neste ledd i gjenvinningskjeden, gjøre vårt for å sikre at utsortert plast oppnår høy grad av materialgjenvinning. Dette er også en av grunnene til at vi planlegger for et nasjonalt finsorteringsanlegg for plast noe som igjen muliggjør etablering av gjenvinningsindustri nasjonalt.
En sirkulær økonomi av plast med andre ord!
Plastretur sin kommentar forteller meg at energigjenvinningsbransjens rolle i den sirkulære økonomien fortsatt er underkommunisert. De nasjonale konsekvensene av å gjøre forbrenningsanleggene mindre lønnsomme er store. Ønsker vi virkelig enda mer eksport av avfall, som igjen fører til et kunstig importbehov for avfall som skulle vært i Norge?
Med dette syn at avgifter løser problemer, bør plast i produksjonsprosesser få avgiften og det selvsagt i produksjonsprosessen. Der starter den prosess som siden skal løses ved gjenvinning. Det er meningsløst å la innbyggeren, kunder og forbrenningsbransjen ta kostnaden for et designvalg med plast som er feil.
Kan vi heller enn å heia på avgifter skape bedre kommunikasjonsplattformer der flere deltar og der man anerkjenner at også energigjenvinning av avfall er viktig i mange år til.
Å få plast inn i en materialgjenvinningsprosess avhenger ene og alene om å lage innsamlings- og produksjonssystemer som kvalitetsmessig håndterer dette, systemer som dekker kostnadene for dette og at markedet etterspør slikt råstoff.
Det har vært så alt for mange episoder på TV som avkler gjenvinningsbransjen og dokumenterer at det er «noen» som tjener fett på systemer som ikke har noen reell miljøgevinst og at penger flyter på avveie.
At Plastretur ønsker å sitte i førersetet og heier på stadig skattelegging av andre i avfallsbransjen er åpenbart. Dette tjener de penger på. At publikum sitter med en økonomisk svarteper og dokumentert tvilsom miljøgevinst er uten betydning – slik Plastretur legger fram saken.
Plast til materialgjenvinning er foørst og fremst avhengig av kvalitetskrav hos produksjonsanleggene og produktbegrensinger som legges på «plast». Her har returbransjen mye ryddearbeid å gjøre og må komme med tekniske / økonomiske løsninger som gjør at avfallsbesitter har mulighet for å sortere ut slike varer. Det er en dårlig vits at plast skal begrenses til emballasjeplast. Det nytter ikke å hevde at folieplast og servelat-innpakning skal resirkuleres, mens avløpsrør og deo-flaske ikke skal gjenvinnes.
Energigjenvinningsanlegg som utnytter ikke gjenvinnbart restavfall til lokal varmeenergi er en del av løsningen for miljø og energisituasjonen. Ikke problemet. Fiskalavgiften, som co2-avgiften i praksis egentlig er, gjør bare økonomien i anleggene dårligere, investeringsviljen mindre og fordyrer avfallsløsningen for de ikek gjenvinnbare fraksjonene som har den beste energieffektiviteten og miljøgevinsten i nettopp energigjenvinningsanleggene. Å avgiftsbelegge energibransjen slik vitner mest om å saldere et statsbudsjett – ikke miljøtiltak for å utnytte tilgjengelig energi på best mulig måte. Plastbransjen må heller utfordres for selv å bidra til gangbare løsninger som gjør at kunder finner det både praktisk, økonomisk og miljømessig attraktivt å levere utsortert vare til gjenvinning. At energigjenvinningsanlegg skal gjøre jobben for plastbransjen er å ta katta i feil ende. Forbrenningsavgiften gagner heller ikke Plastretur dersom man ønske plast (ikke bare emballasje) til materialgjenvinning. Dårlige råstoffpriser på resirkulert plast, fulle mottakslagre og ferdigvarelagre, plast sendt til lager under tvilsomme produsentavtaler. Det er andre snublesteiner i dette markedet som ikke løses med en sær-norsk forbrenningsskatt.