– Meningsløst å deponere avfall under en energikrise
Rundt om i Europa finnes det i dag nok sluttbehandlingskapasitet til å utnytte betydelig mer av restavfallet vårt. Med en pågående energikrise gir det derfor lite mening at verdifullt avfall havner på deponi.
Temperaturen synker i Europa, både med tanke på gradestokken og på en økonomi påvirket av stagflasjon og pågående krigføring. Redusert handelsvirksomhet betyr mindre tilgang både på husholdnings- og næringsavfall. Og når det mangler avfall, faller også tilgangen til avfallsbrensel for de mange WtE-anleggene rundt om i Europa – hvis oppgave å produsere både strøm og varme blir stadig viktigere.
Stor mangel på avfall
I fjor ble det importert rundt 2 millioner tonn avfallsbrensel (WDF) til Skandinavia for å demme opp for energigjenvinningsanleggenes behov. Men utfordringen i dag er at vi ikke makter å hente ut nok restavfall fra det internasjonale markedet. Tyskland, som er EUs største produsent av fjernvarme og energi på RDF, har gått fra å være en avfallseksportør til å bli en importør, og flere land i EU «jakter» nå avfallsressurser der de kan finne dem. I dagens situasjon har eksportland som Italia vært en betydelig bidragsyter av RDF, og dermed hindret en enda større ubalanse i markedet.
Dagens manglende avfallsvolumer har i hovedsak to konsekvenser: For det første skaper det usikkerhet rundt aktørenes evne til å produsere energi eller resirkulere produkter som normalt. Den andre effekten er at kraftig fallende «gatefees» truer økonomien til mange fjernvarmeanlegg. Markedsaktørene er vandt med svingninger, men dagens situasjon presser prisene så hardt at mange anlegg reduserer produksjonen.
Situasjonen er også en utfordring hva gjelder bærekraft. Et eksempel er sementindustrien, som ved mangel på avfallsbrensel kan komme til å produsere energi ved mer bruk av forurensende fossilt brensel. Et annet er at alt avfallet som ender på deponi skaper store utslipp av metangasser.
Stor utfordring at avfall deponeres
I henhold til EU-kommisjonen gikk hele 52 millioner tonn med europeisk husholdningsavfall på deponi i 2020. Med dagens situasjon er det vanskelig å forstå at det ikke gjøres flere grep for å nyttiggjøre seg alt avfallet som deponeres i Europa. Vi vet at det i land som Storbritannia, Frankrike, Spania og Italia deponeres store mengder restavfall hvert år – avfall som kunne vært til stor nytte som brensel midt i en energikrise. Og dette ikke bare av økonomiske og praktiske hensyn, men også av rent miljømessige.
Vi vet at EU jobber langsiktig med å stoppe miljøskadelig deponering av forskjellige typer restavfall. Men i krisetider som disse ser vi også behovet for raske, effektive og ikke minst internasjonale tiltak i et Europa som har ulike tilnærminger til deponeringsutfordringen.
En metode som kan få mer av avfallet over fra deponi til gjenvinning, er å øke avgiften på deponering til et punkt der det er mer lønnsomt å eksportere avfallet til gjenvinning. En annen er å subsidiere bruk av restavfallet til bærekraftig energigjenvinning. Mange vil også argumentere med at en reduksjon i forbrenningsavgifter vil sørge for at mer avfall går til energigjenvinning.
Samtidig er det viktig at vi i tider som disse fjerner håndbrekket og forenkler strømmen av avfall mellom markedene i Europa. Lite fleksibilitet og lange behandlingstider for avfallseksport utgjør en merkbar flaskehals i energikrisen vi er inne i. Her vil et felles elektronisk system og færre manuelle prosesser kunne utgjøre en forskjell.
I dag er det tilstrekkelig sluttbehandlingskapasitet i EU til å kunne redusere konsekvensene av energikrisen. Vi må ganske enkelt øke gjenvinningen av avfall som i dag går til deponi. I tillegg må vi sørge for å utvikle nye markeder både i Sør- og Øst-Europa som vi vet kan bidra til å forsyne en gjenvinningsbransje bestående av effektive WtE-anlegg.
