Plastprodusentene må presses til ombruk
Grønt Punkt kontrolleres av plastprodusentene i Norge. Myndighetene må presse denne bransjeorganisasjonen i retning av ombruk. Uten slikt press, vil plast-Norge ta mer hensyn til egne interesser enn til langsiktige klima-, og miljømål.
Plast er et fantastisk produkt. Plast gir en tryggere hverdag, enklere transport, øker holdbarhet på mat, og legger til rette for energieffektivisering. Plastens verdikjede har imidlertid negative konsekvenser på miljøet. Hvert år kommer store mengder plast på avveie og bidrar til store utslipp av klimagasser. Alle har i tillegg hørt om mikroplast som spres i havet og naturen og finner veien inn i næringskjeden til ulike arter.
Hvert år mottas 250.000 tonn plast på norske gjenvinningsstasjoner (SSB). Over 40% av denne plasten kommer fra emballasje. Det tilsvarer vekten av omlag halvannen million mennesker.
Hvem er Grønt Punkt?
Grønt Punkt er en del av en avtale mellom myndigheter og næringsliv som inneholder en rekke krav til material -og energigjenvinning av emballasje. Ordningen fungerer slik at produsentene betaler et gebyr til Grønt Punkt Norge for hver kilo plast de setter ut i markedet. Gebyret skal dekke Grønt Punkt sine kostnader til innsamling av emballasjen. Denne ordningen har fungert i over 20 år.
Grønt Punkt Norge eies igjen av materialselskapene for emballasje, deriblant Plastretur AS. Hvem eier så Plastretur AS? Det eies blant annet av emballasjeprodusentene, der for eksempel Industriplast AS og NHO-foreningen Norsk Industri, er representert i styret.
Avfallspolitikken i Norge har fem målsettinger. I prioritert rekkefølge er disse: avfallsreduksjon, ombruk, resirkulering, energiutnyttelse og deponering. Mål nummer to i avfallspolitikken, ombruk, innebærer at man bruker emballasjen om igjen i stedet for å kaste den.
Bedriftene som produserer plastemballasje, gjør det godt. Denne bransjen har milliardomsetning, men opererer ikke med framtidsrettede forretningsmodeller. Dette er selskaper som lever av å produsere og selge plast. På kort sikt kan det se ut til at de ikke har interesse av å legge om virksomheten i retning av økt ombruk. På mellom og lang sikt vil både bransjen og miljøet tjene på en omlegging.
Strengere regelverk: Hvilken rolle vil Norge ta?
EU har satt seg som mål at halvparten av all plastemballasje skal gjenvinnes innen 2025, med videre mål om at 55 prosent av all plast skal materialgjenvinnes innen 2030.
I november kom en ny EU-forordning om emballasje og emballasjeavfall. Her lanserer man en rekke krav til emballasje, blant annet for å øke ombruk og dermed redusere mengden avfall og gi emballasjen et lengre liv. Målet er å redusere mengden emballasjeavfall per innbygger med 15 prosent fram mot 2040.
EU-kommisjonen foreslår også økt bruk av ombruksemballasje og emballasje som kan fylles flere ganger. De neste to årene vil EU-kommisjonen vurdere hvordan man skal utforme krav om rapportering på ombruksemballasje. Her vil det komme kvantitative mål som landene må forholde seg til.
Her har Grønt Punkt og Norge mulighetene til å ta en lederrolle og innføre kvantitative mål før de blir pålagt dem. Kan vi forvente en slik framoverlent holdning fra det bransje-eide Grønt Punkt? Som har økonomiske insentiver for å opprettholde dagens system?
EU-kommisjonen mener at en omstilling i engangsemballasjeindustrien må sees som en investering, og at den den samlede økonomiske effekten vil være positiv. I pressemeldingen fra EU-kommisjonen står det at fremstilling av ombruksemballasje alene vil skape mer enn 600.000 arbeidsplasser i sektoren innen 2030, mange av dem i lokale små og mellomstore bedrifter. Hvilken rolle vil Norge ta for å bli ledende på dette området?
Vi henger etter
Tidligere i år gjorde norske myndigheter ombruk til et fokusområde i avfallsforskriften. I henhold til denne forskriften skal returselskapene rapportere om emballasje til Miljødirektoratet. Fra neste år skal rapporten også omfatte totaltall for medlemmenes ombruks, – og salgsemballasje i vekt i det norske markedet, samt antall sykluser for slik emballasje per år. Dette er bra, og det skyldes pålegg fra EU.
Det var ikke Norge som tok initiativ til denne positive omleggingen.
Avfallsforskriften krever at all ombruksemballasje merkes. Vi ser frem til at Grønt Punkt får på plass en god løsning for dette i Norge. Vi frykter midlertidig at et ordentlig system for rapportering av ombruksemballasje ikke vil komme på plass i 2023, men at det drøyer. Det er hvert fall det bestemte inntrykket vi får når vi spør hvordan det ligger an.
Når bukken passer havresekken
De aller fleste av dagens plastprodusenter, som kontrollerer Grønt Punkt, tar utgangspunkt i den lineære økonomien. Det vil si en modell der vi tar nye materialer fra jorda og lager produkter av dem, bruker dem, før emballasjen enten kastes eller blir forsøkt resirkulert.
Ifølge Grønt Punkt setter de over 6.600 medlemsbedriftene mer enn 50.000 tonn plastemballasje på markedet i løpet av et år. Under 30 prosent blir rapportert som materialgjenvunnet. For et par år siden satte NRK Folkeopplysningen et kritisk søkelys på hvordan Grønt Punkt fungerer. De fant at resirkulering reduserer CO2-utslippene, men det løser ikke problemet alene og i hvert fall ikke hvis majoriteten av plasten går til forbrenning eller kommer på avveie.
Når det er emballasjeprodusentene selv som kontrollerer Grønt Punkt, så vil de ha få insentiver til å legge til rette for innovasjon og nye forretningsmodeller innen ombruk. Hvilken rolle spiller Plastretur AS når engangsemballasje blir byttet ut med ombruksemballasje?
Hvordan kan Grønt Punkt være en pådriver for den sirkulære økonomien uten systemendring og sirkulære insentiver i bunn?
Noe mer må gjøres dersom plastkrisen skal løses. Sammen med Grønt Punkt bør regjeringen gå lenger enn minimumskravene fra EU, og helst innføre en avgift på ny plast. Dette vil begrense bruk av unødvendig plast, fremme produktutvikling og bidra til økt ombruk og resirkulering.
Det handler om å gjøre de bærekraftige alternativene mer lønnsomme. Grønt Punkt har fremdeles muligheten til å ta en lederrolle, men etter mange år med emballasjeprodusentenes penger i ryggen ser det ut til at de dessverre lar seg styre av de som profitterer på produksjon og ikke reduksjon.
