Nyheter
Plastemballasje fra norske husholdninger – hvor mye av det blir resirkulert? Foto: Hermann Möhring

Gjenbruk av norsk plast –

et kollektivt selvbedrag?

Roar Hansen karakteriserer det som har kommet fram om plastavfall som «ytterst sørgelig». – Det bygger ned publikums tillit både til avfallsprodusenter, avfallsbehandlerne og ikke minst returordningene, mener generalsekretæren i Norsk forening for farlig avfall.

I en ti sider lang dokumentar i helgeutgaven har Dagens Næringsliv fulgt norsk plastemballasjes vei fra innsamling til gjenvinning. Så langt så godt. Problemet er bare at det gjenvinnes langt mindre norskprodusert plast enn før, til tross for at den norske befolkningen er blitt flinkere til å kildesortere.

Ikke designet for gjenbruk

Mye av plasten havner i forbrenningsovner, først og fremst i Tyskland, skriver DN. Grunnen til det er at mye av emballasjen ikke er designet for materialgjenvinning. Derfor blir den brent.

Betaler til Grønt Punkt Norge

Den norske plastordningen, med navnet produktansvarsordning, fungerer i korte trekk slik: Produsenter, som tilfører markedet minst 1.000 kilo plastemballasje, må finansiere både innsamling, sortering og materialgjenvinning selv. Det gjør de ved å betale penger til Grønt Punkt Norge AS.

Fram til forrige uke var Grønt Punkt Norges eneste godkjente returselskap for husholdningsplast og eies av forskjellige materialselskapene, deriblant Plastretur AS. Plastretur igjen eies av Dagligvarehandelens miljøforum (de største aktørene i dagligvarebransjen), Norsk Industri og NHO Mat og Drikke (kilde: Dagens Næringsliv – bak betalingsmur).

Ingen kontroll?

Det er Grønt Punkt som rapporterer til Miljødirektoratet hvor mye av plasten som blir sortert. Men: «Norske myndigheter kontrollerer ikke om opplysningene som Grønt Punkt kommer med, faktisk stemmer, og de følger ikke den norske plasten fra sorteringsanlegget og videre ut i verden», skriver DN videre.

Grønnvasking – eller ikke?

I dokumentaren antydes det videre at all eksportert, godkjent emballasjeplast havner i Norges grønne miljøregnskap for resirkulering – selv om en stor del faktisk havner i forbrenningsovner i Europa.

Rudolf Meissner, tidligere renovasjonssjef i Stavanger og nå fagansvarlig for det interkommunale foretaket Ivar IKS i Sandnes, snakker om «tvilsom norsk plastemballasje og grønnvasking» og anslår at bare halvparten av den norske plastemballasjen resirkuleres.

Intet pålegg om dokumentasjon

Henrik Lystad, tidligere fagdirektør i bransjeorganisasjonen Avfall Norge og gründer av konsulentselskapet Norwaste, kaller det hele en tillitskrise. Ifølge Lystad er Grønt Punkt Norge ikke pålagt å dokumentere hvor plasten ender til slutt. Det finnes heller ingen uavhengig aktør som dokumenterer plastens materialgjenvinningsgrad, sier han overfor Dagens Næringsliv.

Jukser med miljøregnskapet?

Dokumentaren får også Roar Hansen til å reagere kraftig. Generalsekretæren i Norsk forening for farlig avfall (NFFA) mener at den virkeligheten som dokumentaren avslører, har to alvorlige konsekvenser:

– Den ene er den miljømessige, ved at avfall ikke sluttbehandles som forutsatt, men likevel rapporteres inn i Norges offentlige miljøregnskap i form av grønne tall som tydeligvis skulle hatt en helt annen farge, poengterer Hansen overfor avfallsbransjen.no.

Roar Hansen, generalsekretær i Norsk forening for farlig avfall (NFFA)

– Et svik mot publikummet

– Enda mer alvorlig er imidlertid den skepsisen, tvilen og opplevelsen av regelrett svik som publikum opplever. Forbrukerne spør seg med rette om man kan stole på fancy miljømerker som lover materialgjenvinning av emballasje. Jeg forstår godt reaksjonene, og at vanlige folk spør seg om nytten av sin avfallssortering, fortsetter generalsekretæren.

Folk vil reagere

Han frykter at konsekvensene er at folk får mistillit både til avfallsprodusent, avfallsbehandlerne og ikke minst returordningene.

– Ja, rett og slett til realitetene i det grønne skiftet og ambisjonene om en sirkulær økonomi, argumenterer Roar Hansen.

Lavt kunnskapsnivå

Saken i DN får ham også til å reflektere over den sterke motstanden mot et nasjonalt deponi for farlig avfall, en motstand som finnes både i Raudsand og Brevik. Hansen mener at motstanderne lever i «villfarelsen om at også alt farlig avfall om kort tid vil bli gjenvunnet og ikke deponert».

– Tenk det: Å gjenvinne og bruke på nytt skadelige miljøgifter! Denne oppfatningen, sammen med «avsløringen» i DN, er et eklatant eksempel på det kunnskapsnivået som finnes både hos publikum og politikere om avfallshåndtering, de flotte mulighetene som finnes, men også om begrensningene, understreker NFFAs generalsekretær.

Sirkulær økonomi – og realisme

Hansen har gjentatte ganger påpekt overfor avfallsbransjen.no at utviklingen mot det sirkulære samfunnet fortsatt er i sin spede begynnelse, og at forbrukere og publikum ikke må tro at materialgjenvinning er noe «quick fix».

– Vi er inne i en fase som blant annet krever realisme, massiv teknologiutvikling og robuste rapporteringssystemer for å hindre et kollektivt selvbedrag slik som reportasjen viser i tilfellet plastemballasje.

Myndighetene må på banen

Roar Hansen forventer «at myndighetene nå setter seg grundig inn i de forholdene som Dagens Næringsliv har omtalt».

– Ved eksport av farlig avfall gjelder bestemmelser til omfattende dokumentasjon, blant annet om sluttbehandlingen. I tillegg legges Baselkonvensjonen til grunn for eventuell eksporttillatelse, minner generalsekretæren om.

Forbrukerne spør seg med rette om man kan stole på fancy miljømerker som lover materialgjenvinning av emballasje.

roar hansen, norsk forening for farlig avfall

– Regimet som knyttes til andre avfallsfraksjoner, for eksempel avfall som benevnes som «grønnlistet» og som forutsettes gjenvunnet, har tydeligvis et forbedringspotensial, mener han og peker på tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) som «viser med tydelighet at materialgjenvinning prosentmessig har stagnert i Norge etter 2012».

LES OGSÅ: Avfall Norges reaksjon på plastreportasjen

Et krafttak – ikke svadaprat

– Det kreves et årelangt og sammenhengende krafttak i hele verdikjeden dersom materialgjenvinningen skal øke – fra dem som designer og lager produkter til oss som håndterer produktene som avfall, mener Roar Hansen.

– Det vi trenger, er nye industrielle prosesser, målrettet forskning og utvikling samt regelverks- og holdningsendringer. Minst av alt trenger vi svadaprat samt ´avsløringer` som avdekker slike forhold som Dagens Næringsliv mener å ha dokumentert, understreker generalsekretæren.

Unødvendige hindre på veien

– Veien fram mot den sirkulære økonomien blir så mye lengre og strabasiøs dersom samfunnsborgerne, med rette eller ikke, føler seg manipulert, blant annet av avfallsprodusenter og deres retursystemer, slår Hansen fast.

LES OGSÅ: Mer om plastemballasje som ikke gjenvinnes.

Fakta om grønnlistet avfall

Enkelte typer avfall er definert som «grønnlistet». Det stilles ikke krav om samtykke fra myndighetene for å eksportere eller importere denne typen avfall.

Typiske eksempler på grønnlistet avfall er rene fraksjoner med papir, plast eller metall. Grønnlistet avfall har lav miljørisiko og skal gå til gjenvinning.

Artikkel 18 i Grensekryssforordningen regulerer forsendelser av grønnlistet avfall.

Kilde: Miljødirektoratets nettsider

 

Kommersielle partnere

Logg inn på Avfallsbransjen.no


Ikke medlem ennå? Bli med nå!