Ikke kast flere konsulentpenger på bålet
Avfallsbransjen har brukt nok penger på konsulentrapporter om brannvern. Nå er det på tide på bruke dem, skriver generalsekretær Roar Hansen i Norsk forening for farlig avfall.
Må det være lov å banne litt i kjerka? Konsulentselskapet Nomiko foreslår at det «innføres en brannrisikoveileder for avfallsbransjen». Jeg stiller spørsmålstegn ved den praktiske hensikten med en sådan. Trenger virkelig bransjen nå flere konsulentrapporter eller andre «oppskrifter» på hvordan hindre brann?
LES OGSÅ: Etterlyster brannveileder for avfall
Det finnes allerede mange av dem fullt ut tilgjengelige, slik det også henvises til i Avfallsbransjens artikkel. Nå må vi nyttiggjøre oss all den all den dokumentasjonen, kunnskapen og erfaringen som allerede finnes, i stedet for å hive enda mer konsulentpenger på bålet!
Konsulentselskapet som uttaler seg har ett poeng, men dessverre bare ett: «Det er nærmest umulig å garantere seg mot at avfallet ikke inneholder noe som kan utløse brann». Helt riktig! Og hva gjør man da?
Grundig risikovurdering basert på det enkelte anleggs mottakssituasjon, lagerhold, mulighet for separering av avfall, bygningsmassens potensiale for brannspredning m.v.
Og selvsagt faktiske tiltak basert på risikovurderingen: Tiltak relatert til mottakskontroll, men også utstyr som kan detektere, varsle og initielt starte slukking. Opplæring og øvelser er avgjørende. Og ikke minst: Start dialog med det lokale brannvesen! Her er betydelig kompetanse ikke bare i å slukke, men også hindre industribranner.
Moderne avfall har de siste 10 årene fått betydelig økt brennverdi. Jeg har hørt fagfolk indikere økning fra ca. 10 MJ/kg til 15-18 MJ/kg. Selvantenning og varmgang i avfallet er årsak til over halvparten av brannene på norske avfallsanlegg, viser èn av de mange konsulentrapportene.
Litiumbatterier – ofte skjult i duppedingser og kastet i restavfallet av ubevisste forbrukere – er typisk brannårsak. Dette nødvendiggjør andre risikovurderinger og nye tiltak. Ikke flere akademiske rapporter med «58» sider kildehenvisninger og referanser samt et engelsk «summary», for å være litt sleivete i ordbruken.
Avfallsaktørene representerer èn av samfunnets mest myndighetsgjennomregulerte bransjer. Selv finansierer vi prosjekter og konsulentrapporter i bøtter og spann. Mange av dem nyttige – for all del!
Men innen brannfeltet bør vi anta at vi har all den dokumentasjon og alle de råd som bransjen trenger for å iverksette tiltak tilpasset de forhold hvert enkelt anlegg er særpreget av. Slik avfallshverdagen er, kan vi minimere risiko, ikke ekskludere den.
Hverdagen er nemlig slik at forbrukerne alltid vil betrakte sine etterlatenskaper som søppel andre får ta seg av, «ressurs» eller ikke. Derfor vil de samme forbrukerne neppe slutte med å kaste litiumbatteier, fyrverkeri, kinesiske lykter, oljefiller og diverse reaktive stoffer i «søpla».
Restavfall blir sjelden levert sammen med produktdatablad. Brannrisikovurderinger må utføres av bransjens svært kompetente folk som kjenner sine anlegg, og som har lest seg opp de mange rapporter og utredninger som allerede finnes innen feltet.
