Karbonfangst – Langskip trenger «kjapt, trygt og billig»
‒ Det enkle svaret er at vi vil benytte den billigste og beste løsningen. Vi bryr oss ikke så mye om hvordan CO2-en blir lagret eller brukt. Vi leverer CO2 av en viss kvalitet og derfra er det den som behandler det best og til best pris som overtar, sa karbonfangstsjef Peter Blinksbjerg ved ARC – Københavns energigjenvinningsanlegg med skibakke på taket.
Det norske forspranget på karbonfangst er i ferd med å bli tatt igjen av våre naboland. 3 millioner tonn karbon skal skibakke-anlegget og tre samarbeidene anlegg i København-regionen – kalt C4 – fange.
Den norske karbonfangstdebatten har hittil vært fokusert på «å komme i gang så fort som mulig». Langskip har behøvd demonstrasjonsanlegg for å vise Europa at konseptet med lagring i Nordsjøen er best. Det har vi foreløpig kun et av – Heidelberg Cement i Brevik.
LES OGSÅ: Dansk superallianse for karbonfangst
Norge er et av verdens rikeste land. Det er ikke Langskips kunder. Når Norge skal ta frem karbonfangstprosjekter virker det mot sin hensikt å vise hvor dyrt det er mulig å gjøre det. Vi må se an våre kunder og lage et utstillingsvindu som trekker kunder til produkt og tjeneste – ikke skremme dem unna. Det fordrer også at vi kan vise en forretningsmodell for fangst-delen.
Den mangler Norge.
Det mangler ikke på forslag
Derfor behøver Langskip flere norske CCS-prosjekter levert etter reklameslagordet «kjapt, trygt og billig». Hvis København-regionens C4-prosjekt kan levere 3 millioner tonn karbon til en fangstpris som kan utløse mer EU-støtte enn norske anlegg, må Olje- og energidepartementet og Northern Lights snu seg raskt rundt.
Hvordan kan vi i Norge få opp kjappe, trygge og billige CCS-prosjekter?
Løsningen er sannsynligvis å stimulere frem flere prosjekter raskt. Det bør gjøres ved en kombinasjon av smart forretningsmodell for fangstdelen og en tilskuddsløsning som kan kopieres. Det må gjelde flere anlegg samtidig.
Les også: Kristiansand og Bergen setter opp samarbeide med Danmark
Norge må kort sagt vise verden at det kan finnes en forretningsmodell som gjør karbonfangst lønnsomt. Og at fangstdelen kan gjennomføres kostnadseffektivt.
CO2-avgift stigene til 2.000 kr per tonn som belastes eierkommuner og selskaper som parallelt skal investere i CCS er neppe en god ide. Europa behøver energigjenvinning i mange år fremover.
Da må man også ha eiere som kan stimuleres til å utvikle anleggene, slik at det blir billigere å energigjenvinne enn å deponere de 50 millioner tonnene som går på europeiske deponier årlig. I tillegg skal 100 års deponering graves opp og behandles.
Karbonfangst kommer vi ikke unna. Men Langskip kan Europa komme seg unna om ikke myndighetene kommer opp med forretningsmodell og støtteordning som viser kjappe, trygge og billige fangstprosjekter.
