Disse faktorene vil forme det «nye» avfallsmarkedet i Europa
Etter snart to år med pandemi er et «nytt» avfallsmarked i ferd med å ta form i Europa. Enkelte faktorer skiller seg ut som spesielt viktige for avfallsbransjen og det grønne skiftet framover – også i Norge.
Til tross for en oppblussing av COVID-pandemien mange steder, melder stadig flere land i Europa om en gradvis normalisering av samfunnet, med økt forbruk, større sysselsetting og en økonomi på høyrere turtall. Dette betyr også at volumene både av husholdningsavfall og næringsavfall er på vei tilbake til tidene før pandemien inntraff.
Om vi tar en titt i sladrespeilet, har COVID-perioden av flere årsaker skapt en endring både i avsetningen av avfall, i avfallsstrømmene og i markedsmekanismene i Europa. Avsetning og håndtering av avfall i Europa har riktignok alltid vært en dynamisk prosess – men dagens utvikling er raskere og mer uforutsigbar enn tidligere. De viktigste pådriverne er selvsagt pandemien, varierende lover og regler i Europa, samt et stadig større fokus på grønn omstilling – med sirkulærøkonomi i spissen.
Tilgangen på avfall som råstoff
Det største eksportmarkedet for RDF i Europa har lenge vært Storbritannia, som har forsynt forbrenningsanlegg i Norden og Vest-Europa over lang tid. COVID har bidratt til å redusere avfallsvolumene for eksport, en reduksjon på hele 540 000 tonn RDF fra det engelske markedet i første halvår 2021. Det tilsvarer et fall på nesten 25 prosent sammenliknet med samme periode i 2020, ifølge analysebyrået Footprint Services. Når forbrenningskapasiteten samtidig økes betydelig i Storbritannia, ser eksporten ut til å falle ytterligere i tiden som kommer. Mindre volumer tilgjengelig på de britiske øyer vil ha en tydelig innvirkning på det Europeiske RDF- og SRF markedet.
Dermed er det åpenbart at behovet for nye markeder som kan erstatte volumene fra Storbritannia bare blir større. Land som Polen og Italia er i ferd med å utvikle et eksportmarked, men på lengre sikt kreves det også at andre europeiske land kommer på banen for å sikre tilgangen på avfall, spesielt med tanke på å dekke behovet til de nordiske forbrenningsanleggene.
En vesentlig utfordring er mangelen på restriksjoner for avfallsdeponering i flere land. Fordi dette er det rimeligste alternativet, deponeres det fortsatt mye avfall som i dag kunne vært råstoff for energi- og materialgjenvinningen i Europa. Et felles europeisk forbud mot deponering ville økt gjenbruket av avfallsprodukter på kontinentet, stimulert til mer gjenvinning og stabilisert prisene for avsetning.
Logistikk og transport
Tilgangen til avfall er én ting – leveranser og punktlighet en annen. Aktører både oppstrøms og nedstrøms er avhengig av forutsigbar logistikk og transport for å sikre sin drift. Den akutte mangelen på veitransportjenester både i UK og Europa er mest sannsynlig et midlertidig problem, men retter uansett søkelyset mot behovet for forutsigbarhet for bransjeaktørene: Å ha tilgang til varierte, fleksible og kostnadseffektive transportløsninger vil bli stadig viktigere i tider da man ikke helt kan stole på kapasitet og punktlighet innen transportsektoren. Dette øker igjen behovet for mer lagrings- og bufferkapasitet hos mottakerne – noe mange sliter med allerede i dag.
Bedre sortering og utvikling av rene fraksjoner
Veien mot det grønne skiftet innebærer mer materialgjenvinning, der kjemisk og mekanisk gjenvinning av plast er viktige ingredienser. Likevel er vi i dag ikke effektive nok i utviklingen av fraksjoner tilpasset materialgjenvinning. Dermed befinner vi oss i en overgangsfase der vi sliter med avsetningsutfordringer knyttet til flere deler av verdikjeden. For mest mulig bærekraftig og formålstjenlig avsetning av avfallsressurser kreves det mer kunnskap om og større økonomiske insentiver for gjenvinning, samt et bedre samarbeid mellom avfallsprodusenter og mottakere.
På lik linje med materialgjenvinning, er utvikling av designerfuels for energigjenvinning en prosess det må fokuseres mer på i tiden som kommer. En driver i dette arbeidet er CO2 beskatning på forbrenning av fossilt avfall, et insentiv for mer effektiv sortering og utvikling av renere og mer biogene fraksjoner.
Sverige har i lang tid hatt en CO2-beskatning, og når Norge nå følger etter fra neste år, «likestilles» de skandinaviske markedene på dette området. En felles beskatning av EfW-forbrenning i Europa ville bidratt til et mer rettferdig marked og til mer bærekraftig energigjenvinning.
Utviklingen vi er inne i krever dessuten mer langsiktig planlegging. Når man tidligere kun tenkte ett eller to år fram i tid, bør man nå tenke fem til ti år fram i tid. Slik sikrer markedsaktørene seg bedre i et stadig mindre forutsigbart marked med stø kurs mot en grønnere framtid.
