When the tough get going, the going gets tough
En lett omskrivning av det amerikanske ordtaket kan innlede historien om fratredende direktør Odd Terje Døvik i Returkraft. Han ble tilsatt som direktør i det som kanskje var skandinavias mest moderne forbrenningsanlegg for vel 10 år siden.
Planlagt før finanskrisen og finansiert opp under, gav det en økonomi som viste seg å være svært utfordrende. Under Døviks ledelse ble det tatt grep som gjorde selskapet lønnsomt, til overraskelse for mange. Selskapets økonomi er i dag svært god.
Rammevilkårene til de norske forbrenningsanleggene var utfordrende og i åpen konkurranse med de svenske anleggene, som Norge deler marked med. Her tok Odd Terje Døvik grep og ledet nasjonalt rammevilkårsprosjekt i flere år, hvor svenskene fikk oppmerksomheten ledet mot Storbritannia. Selv hentet også Døvik avfall i Storbritannia for å lære seg markedet samt gjøre Returkraft mer uavhengig av markedsaktørene.
Odd Terje Døvik oppfattes som en fighter som ved enhver anledning stod opp for sitt selskap og dets eiere. Når han mente at medlemskontingenten til Avfall Norge kunne brukes bedre på å finansiere eget næringspolitisk arbeide, meldte han Returkraft ut av Avfall Norge og direkte inn som selvstendig medlem i den internasjonale interesseforeningen CEWEP. Det kreves baller for å ta et slik grep – som også Fredrik Hellstrøm i Frevar og Hans Petter Karlsen i Oslo kommunes Renovasjonsetaten gjorde.
Når Døvik var bekymret for at Returkraft ville bli latt i stikken og ikke ville få midler til karbonfangst, gjennomførte han eget utredningsarbeid, etablerte selvstendig samarbeid med danske og norske anlegg og sa kraftig fra til norske myndighetene. Resultatet kan Returkrafts eiere og eiere av andre norske anlegg være tilfredse med i dag, da Regjeringen har ført opp flere anlegg på prioriteringslisten.
Odd Terje Døvik har bakgrunn som prest. Det var derfor ikke nei i hans munn da utviklingsprosjekt innen avfall ble lansert i Mali og samarbeid satt opp med Returkraft, Norsk Gjenvinning og Strømmestiftelsen.
Uten å ta stilling og gå inn i den pågående personalsaken mellom Odd Terje Døvik og styret i Returkraft, bør følgende fakta legges til når Døviks tid i Returkraft beskrives;
- Sykefravær – ligget rundt 2% helt fram til pandemien kom, men selv i koronaåret 2021 endt på bare 3%. Det er til sammenligning lavere enn eierkommune Kristiansandsand og langt unna snittet i industrien.
- Lav turnover siden 2009 og mange søkere – også på rene operatørstillinger ved utlysninger
- Fra oppstart sommeren 2010 til juni i fjor hatt 2 fraværsskader.
- Levert svært høye driftstimetall (over 8200 i snitt, med all-time high satt i 2018 med 8543 timer)
Returkrafts skal nå forhandle utbetaling av forsikringspenger etter eksplosjonen. Selskapets styre sier opp egen direktør til tross for at politiet og DSB har frikjent Returkraft for skyld etter eksplosjonen. For utenforstående fremstår dette som underlig.
Nå skal altså både Returkraft og Frevar rekruttere nye ledere. Vi skal ønske de nye lederne velkommen når de kommer, men vi håper at styrene er mer profesjonelle på ansettelsesavtaler enn de har vært.
Det bør være en selvfølge at når et styre ønsker å kvitte seg med en direktør, bør det ikke ende som personalsak i media. Sluttavtale bør være del av ansettelsesavtalen. Det er det for mange ikke i dag.
Da ender det med med – «When the tough get going, the going gets tough”- og det er ingen tjent med.
Torbjørn Leidal var engasjert i ulike næringsprosjekter og utredninger hvor han hadde Odd Terje Døvik som leder av styringsgruppe eller oppdragsgiver. Nyhetssakene reltatert til Døviks oppsigelse skrives derfor av redaktør Jens Egil Heftøy.
