Frekkhetens nådegave
Avfallspolitikk har vært nedprioritert og stakkarslig behandlet i flere tiår.
Klima- og miljøminister Espen Barth Eide kan puste lettet ut etter at de tidligere regjeringspartienes lokalpolitikere i Holmestrand satte foten ned for forlenget drift av mottaket for farlig avfall på Langøya.
Nå er det nemlig ikke Barth Eide, men hans regjeringskollega Senterpartiets kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik , som må ta den politiske belastningen med å overprøve lokaldemokratiet.
For overprøving blir det. Enten av Gjelsvik eller av hans forlengede arm hos Statsforvalteren.
Regjeringen kan ikke tillate at landet blir stående uten behandlingskapasitet for farlig avfall etter 2024. Etter å ha skydd deponisaken som pesten gjennom mange år har politikere både nasjonalt og lokalt sørget for at det er sjakk matt.
Det finnes ingen alternativer som kan stables på beina på så kort tid. Veien frem for prosjektene som er under utvikling er mye lenger enn fyllingsgraden i deponiet i Sydbruddet gir anledning til. Ene og alene som et resultat av politisk spedalskhet.
Under hovedutvalgsmøtet begrunnet Krfs Knut Vidar Hoholm sitt partis standpunkt i Langøya-saken med at avfallspolitikken har vært for dårlig i mange år.
Det har han rett i.
Det er ikke nødvendig å gå lenger enn til Krfs partiprogram for å se at avfall er totalt fraværende på det politiske sakskartet. En samlet avfalls- og gjenvinningssektor skriker seg hese etter politisk handlekraft, uten å bli hørt. Verken lokalt eller nasjonalt har avfall vært i den politiske bevisstheten.
Det kan være fristende å minne Hoholm på Paulus’ lære om nådegaver.
Men et blikk på de øvrige partienes programmer viser at frekkheten er temmelig jevnt fordelt.
