Mens vi venter på regjeringens handlingsplan for sirkulærøkonomi
Hurdal, 2021. Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal bli enige om en regjeringsplattform. Den bør si noe om sirkulærøkonomi, men det må ikke være for forpliktende og hva skal en egentlig si? En handlingsplan må være bra.
Siden har mange ventet på planen. Nå er den her. Den lanserer lite ny politikk, skaper neppe noen store overskrifter.
Og for det takker vi dere Jan Christian og Andreas!
Planen er nøktern, konstaterer regjeringens eksisterende politikk og sier ellers at vi skal legge EUs politikk til grunn. Enkelte vil sikkert mene den er lite ambisiøs. For Virkes er akkurat dette derimot en viktig politisk seier.
Ikke finn på noe tull!
Et av våre viktigste budskap til arbeidet har vært at regjeringen ikke må finne på noen særnorske politiske løsninger. EU har lagt en plan for oss. Norsk konkurransekraft sikres gjennom at næringslivet møter samme regler som konkurrentene på det europeiske markedet. Å si at vi «skal sitter stille i båten og følger EU» er et krevende budskap for politikere som helst skal være handlekraftige.
Særlig de norske.
Sir Humphrey, den gretne politiske rådgiveren i den glimrende politiske satiren «Yes Minister», oppsummerer den politiske dynamikken slik. Når en situasjon oppstår og det pekes på et problem må politikerne ha et svar: «-Something must be done, this is something, therefore we must do it».
I handlingsplanen sier for eksempel regjeringen at de vil «Fremme for Stortinget ny lov om bærekraftige produkter og verdikjeder i løpet av våren 2024». Det regjeringen egentlig skal gjøre er å foreslå hvordan EUs regulering for bærekraftige produkter kan skal gjennomføres i norsk rett.
Forslaget har allerede vært på høring.
Typisk norsk å være bedre enn Brussel!
Å si at «dette har EU en plan for og vi skal bare gjennomføre» høres jo unektelig utrolig passivt ut. Det er jo også typisk norsk å være gode, om ikke best, og det sitter ekstra langt inne å si at byråkrater i Brussel har laget en god plan.
Venstresiden i norsk politikk, som har særlig tradisjon for å fremme de mest radikale (ikke nødvendigvis beste) miljøposisjonene har hatt særlig tung for å svelge at EU skal gå foran. Derfor hører jeg ofte i debatter at «det ikke holder å dilte etter EU» eller at vi «ikke kan sitte passivt å vente på EU». Realiteten er at Norge henger etter EU som et slips på tørk. Regjeringen har måtte styrke Miljødirektoratet med flere byråkrater for at de skal ha kapasitet til å håndtere alt som kommer fra Brussel.
En satsing Virke helhjertet stiller seg bak.
Det sier kanskje noe om miljøpolitikken fra Brussel at det bidro til å flytte MdG i EU-spørsmålet, og har blåst liv i en ikke uvesentlig Ja-side i SV.
Rådet for hva da?
Når handlingsplanen bekrefter eksisterende politikk er det godt nytt for næringslivet, fordi det gir forutsigbarhet. Hastigheten på omstillingen øker ikke med flere nye og særnorske reguleringer. Vi vet i stor grad hva vi skal løse.
Det vi trenger er «toppidrettssatsinger» som samler næringsliv, myndigheter og kunnskapsmiljøer og øker hastigheten på selve omstillingen.
Dette skal ifølge regjeringen blant annet løses av «Rådet for rettferdig omstilling» – som knapt noen har hørt om. Virke ser frem til en å høre mer om hvordan dette skal skje i praksis.
Tilslutt: En ting bør regjeringen kritiseres for.
Mens energieffektivisering er en helt sentral del av EUs sirkulærpolitikk, er det glemt i den norske. For folk flest, byggevarebransjen som er i krise, og ikke minst for miljøet, er energieffektivisering et kinderegg.
Det frigjør fornybar energi, reduserer kostnader og bidrar til verdiskaping, og det kan gjennomføres raskt. Det er også billigere, men nok langt fra like spennende som kraftløftet til 280 milliarder som LO og NHO nylig presenterte. Men en litt kjedeligere kraftpolitikk er nok for mye å be om fra en Arbeiderpartiregjering.
