Saboteres det grønne skifte av feil støtteordninger?
Det kan være grunn til å stille det spørsmålet ved inngangen til det nye året. For de grønne satsingene stoppet opp i flere ulike markeder samtidig i 2024.
Signalene fra norske og internasjonale investorer er at markedene ikke etterspør eller er villig til å betale for produktene som er produsert som resultat av det grønne skifte. Derfor rømmer investorene de grønne selskapene. Årsaken er dessverre logisk: Hvorfor betale mer for et produkt produsert med grønne innsatsfaktorer – eller et nullutslippsprodukt – når det mindre klimavennlige alternativet er billigere?
Det betyr at i 2025 er det markedene som behøver stimuli. Der det er mulig bør offentlig støtte gå til risikoavlastning på områder hvor effekten er størst, ikke innovasjonsgraden høyest. 1.5 graders målet er mulig med teknologi som finnes i dag, men den blir ikke tatt i bruk uten større forståelse og prioritering av økonomisk bærekraft
Det kan derfor være grunn til å spørre om dagens innretning på støtteordningene rett og slett saboterer det grønne skifte, når man samtidig ikke gjør noe for å stimulere markedets etterspørsel. Og når markedet svikter, slik vi opplever i dag, vil finansielle investorer og bedrifter som matcher statsstøtten med penger ikke få avkastning. Da oppstår det investeringstretthet. Investorene søker seg bort fra bedriftene som skal bidra til det grønne skifte.
Hvis vi skal få re-startet investeringsmarkedets satsing på grønn produksjon med karbonfangst, hydrogenproduksjon og bruk av biogass – og ikke minst få det store publikum til å velge grønt, må det lønne seg. Når publikum og næringslivet sorterer og avfallsaktørene samler inn fraksjonene må det finnes etterspørsel etter materialgjenvunnede råstoffsfraksjoner. I dag er det ikke det i tilstrekkelig grad til at investert kapital får avkastning i den grønne, sirkulære økonomien.
Så enkelt – og så vanskelig er det.
Vestfold fylkeskommune behandlet i høst bussanbud, der administrasjon innstilte på elektriske busser – i et fylke som er et av landets mest innovative på produksjon av biogass. Vedtaket ble teknologinøytrale busser. I Telemark vil man i årene fremover behøve strømmen Vestfold vil bruke til å drive «teknologinøytrale» busser med, som sannsynligvis blir el da kostnaden er 12 millioner per år billigere enn biogass.
Heidelberg Materials har akkurat fått på plass teknologien for karbonfangst. Vil de få godt nok betalt for sementen slik at karbonfangst vil lønne seg? Eller vil markedet kjøpe den billigste sementen produsert uten karbonfangst?
Internasjonalt har eksempelvis markedet for omsetning og salg av resirkulert plast kræsjet fordi bruk av jomfruelig plast er billigere. Eksemplene er mange og finnes i de fleste markeder.
Løsningen må politikerne finne slik at de kan kreve bruk av «grønne produkter» gjennom lovverk. Dette krever også etterprøvbare systemer som gir dokumentasjon.
Staten kan selv begynne ved å endre praktisering av anskaffelsesregelverket, slik at alle offentlige virksomheter legger enda mer vekt på klima- og miljø. Og dette kravet må spesifiseres og ikke overlates til «synsing», slik det ofte skjer i dag.
Dernest bør offentlige virkemidler dreies mot markedene, slik at ikke det lønner seg å kjøpe varer, produkter og tjenester som er mindre klima- og miljøvennlige enn alternativene.
Ellers vil dagens statsstøtte-milliarder sabotere det grønne skifte, og det vil vi vel ikke?
