Riktig retning – men hvem tar regningen?

Det er lett å være enig i ambisjonene for sirkulærøkonomien. Vi skal bruke ressursene bedre, kaste mindre og gjenvinne mer. Det er nødvendig, og avfalls- og ressursbransjen har lenge vært en pådriver for utviklingen. Problemet oppstår når nye krav kommer før ansvar, finansiering og rammevilkår er på plass.

Andrea Holand Falch Øko.- og administrasjonssjef, Lofoten Avfallsselskap IKS

Kåre Fostervold i Sirk Norge har etterlyst tydeligere og mer forpliktende mål for sirkulærøkonomien. Det er et viktig poeng. Skal Norge lykkes med sirkulærøkonomien, trenger vi ambisjoner som forplikter.

Vage ambisjoner, ingen tydelige mål

Samtidig er det et spørsmål som sjelden får like stor oppmerksomhet: Hvem skal gjennomføre dette i praksis når nye krav kommer, men finansieringen og løsningene fortsatt er under utvikling?

Virkeligheten er at nye krav ikke innføres i et tomt system. De legges oppå en renovasjonstjeneste som allerede er i drift hver eneste dag, og som innbyggerne forventer at fungerer. Når et nytt krav kommer, må noen etablere innsamling, håndtere logistikk, informere innbyggerne, følge opp kvaliteten og sørge for at avfallet faktisk kan ombrukes eller gjenvinnes.

Det skjer ikke på et departementskontor. Det skjer ute i kommunene og hos renovasjonsselskapene.

Ta tekstiler som eksempel. Fra 2025 fikk kommunene krav om separat innsamling av tekstilavfall. Samtidig har Miljødirektoratet foreslått et produsentansvar fra 2027, der produsentene skal dekke nødvendige kostnader til innsamling og behandling av tekstilavfall. Dette er riktig. Den som setter produkter på markedet, bør også ta ansvar når produktene blir avfall.

Problemet er tiden mellom disse to punktene. Tekstilene og kravene tilhørende håndteringen av disse stopper ikke opp og venter på at rammene og finansieringen skal bli ferdig. Innbyggerne leverer dem i dag. Løsningene skal fungere i dag. Kostnadene kommer i dag.

For oss som har ansvar for drift og økonomi, er ikke dette en mellomfase på papiret. Det er en oppgave som må løses mens ansvaret, finansieringen og løsningene fortsatt er under utvikling. Når tekstiler havner utenfor etablerte innsamlingsløsninger eller ikke kan håndteres som forutsatt, skaper det både praktiske utfordringer og økte kostnader. Derfor holder det ikke at nye krav innføres. Løsningene må også fungere.

Utfordringen stopper ikke ved selve innsamlingen. Til syvende og sist handler dette også om hvem som skal betale regningen. Elise Gustavsen i Reno-Vest pekte nylig på nettopp denne utfordringen da hun advarte mot at mangelfull kostnadsdekning i produsentansvaret kan ende hos innbyggerne. Det er en bekymring flere deler. For dersom produsentansvaret ikke dekker de faktiske kostnadene, risikerer vi at disse havner på nettopp renovasjonsgebyret.

– Bare i år betaler innbyggerne 10 millioner kroner for mye

Sirk Norge har rett i at Norge fortsatt har et stykke igjen før vi når målene for materialgjenvinning og sirkulær ressursbruk. Men veien dit går ikke bare gjennom nye krav og tydeligere målsetninger. Den går gjennom løsninger som faktisk lar seg gjennomføre, og som det er mulig å innføre og finansiere i et etablert og selvkostfinansiert system.

Dette handler ikke om motstand mot nye miljøkrav. Tvert imot er de nødvendige for å nå våre felles mål for den sirkulære økonomien. Men skal vi få oppslutning om de nødvendige endringene, må den som pålegges et ansvar også ha finansiering og praktiske forutsetninger for å løse oppgaven. Hvis ikke blir kostnadene skjøvet videre i systemet.

Avfalls- og ressurbransjen mangler ikke vilje eller forståelse for omstillingen som kreves. Men dersom myndighetene ønsker raskere utvikling mot en sirkulær økonomi, må nye krav følges av tydelig ansvarsdeling, finansiering og løsninger som faktisk kan gjennomføres lokalt. Hvis ikke risikerer vi at kommunene og renovasjonsselskapene blir sittende igjen som mellomfinansiør for nasjonale ambisjoner.

Og regningen? Den risikerer å havne hos innbyggerne.

Fersk rapport om norsk sirkulærøkonomi