Når utgangspunktet er som galest
Skattedirektoratets høringsnotat om CO2-avgift på avfallsforbrenning er et sammensurium av påstander, antagelser og resonnementer som bommer på de fleste målsettinger man kunne tenke seg for en slik avgift.
Det går galt allerede i starten, når direktoratet sier at formålet med avgiften er å redusere utslipp av klimagasser fra avfallsforbrenning. Det er tale om en prising av utslipp som i neste omgang skal redusere disse utslippene. Med respekt å melde: Hvis dette er formålet trenger man ikke en særnorsk forbrenningsavgift. Da kan man like gjerne innlemme forbrenningsanleggene i kvotehandelssystemet (EU-ETS), slik Danmark og Sverige har gjort – riktignok med ulike begrunnelse og på tvers av Brussels anbefaling. Men EU-ETS foreligger, og representerer en prising av utslipp som i neste omgang skal føre til reduserte utslipp, altså nettopp det direktoratet er ute etter. Så her kunne skattebyråkratene spart seg for mye arbeid!
Det aner meg imildertid at siktemålet med og bakgrunnen for forslaget er mer sammensatt enn det gis uttrykk for, men det skal vi la ligge her.
Jeg vil i stedet slå til lyd for en langt bredere tilnærming til problematikken.
Det er åpenbart at avfall som forbrennes har et klima-avtrykk i form av CO2-utslipp, og at dette utslippet må prises. Prisingen kan gjerne skje i form av en avgift, men da må subjektet for avgiften være den som avgir avfallet til forbrenning, ikke den som rent faktisk forbrenner det! Dette er et prinsipielt viktig skille som Skattedirektoratets forslag suverent overser. Det er den som avgir avfallet til forbrenning som bestemmer hvor mye som skal forbrennes av en foreliggende avfallsmengde, og som dermed bestemmer hvor store CO2-utslippene til sist vil bli. Derfor må avfallsbesitteren stimuleres til å vurdere andre behandlingsformer. Den enkleste måten å gjøre det på er å avgiftsbelegge avfallet som går til forbrenning i en slik grad at det blir dyrere å sende det til forbrenning enn å gjøre ytterligere tiltak knyttet til gjenbruk og gjenvinning.
Jeg tillater meg her å henlede Skattedirektoratets oppmerksomhet på det faktum at materialgjenvinningsgraden i Norge fortsetter å synke. Vi er ikke i nærheten av de målene vi har satt oss, og må sette inn kraftfulle (og sannsynligvis smertefulle) tiltak for å nå 2030-målet om en materialgjenvinningsgrad på 65%. Den norske materialgjenvinningsgraden var i 2018 på 41%, 6%-poeng lavere enn snittet for «EU28» og lavere enn den var i 2014. Statistisk Sentralbyrå har mer enn antydet at nedgangen i materialgjenvinningsgrad nettopp skyldes at det er så billig å brenne. Skal vi lykkes i å snu denne trenden, og realisere en sirkulær økonomi, må virkemiddelbruken ha en helt annen innretning enn den Skattedirektoratet foreslår
For det første må en prising av avfallets klimaavtrykk ha som et av flere formål å stimulere til mer materialgjenvinning, og mindre forbrenning. Da må avgiftssubjektet være den som rent faktisk bestemmer hvor avfallet skal gå, ikke den som mottar det etter at beslutningen er tatt!
For det andre må avgiften ramme alt avfall som sendes til forbrenning, ikke bare det som brennes i Norge, og ikke bare det som brennes i anlegg uten karbonfangst.
Skattedirektoratet gjør et tappert forsøk på å forklare og forstå det nordiske avfallsmarkedet, men bommer på begge deler. Mottaksavgiften for avfall til forbrenning settes i Sverige, og der er kvoteplikt og svenskenes forbrenningsavgift for lengst priset inn. En prisøkning i Norge som følge av en særnorsk CO2-avgift vil overhode ikke påvirke markedsprisen, men selvsagt svekke norske anleggs konkurransekraft. Og så lenge det er billigere å brenne avfall i Sverige enn å materialgjenvinne det i Norge kan Skattedirektoratet leke med tall så lenge de orker: Det foreslåtte avgiftsregimet vil simpelthen ikke ha noen positiv klimaeffekt.
Til forslaget om avgiftsfritak for anlegg med karbonfangst vil jeg kort bemerke at heller ikke CCS er gratis. Vi vet ikke hvor dyrt det til sist blir å bygge et fullskala anlegg på Klemetsrud, med tilhørende infrastruktur for lagring i Nordsjøen, men investering og drift i fem år er tidligere estimert til et to-sifret antall milliarder. Det er ille nok at staten tenker å påta seg mesteparten av regningen for CCS ved forbrenningsanlegget på Klemetsrud; helt urimelig blir det at de andre anleggene skal sitte igjen med avgiftsbyrden, alene.
Logikken i Skattedirektoratets opplegg tilsier forøvrig at det ikke blir noen avgiftsinntekter igjen den dagen alle anlegg har etablert CCS. Da vil det være fritt fram for å brenne hva det skulle være, og ethvert incitament til å ta vare på ressursene gjennom gjenvinning og gjenbruk vil bokstavelig talt gå opp i røyk, riktignok uten CO2-utslipp. Ressursperspektivet er i det hele tatt fullstendig fraværende i Skattedirektoratets avgiftsforslag. Materialgjenvinning er bedre enn forbrenning både fordi det tar vare på ressursene, og fordi det fører til reduserte utslipp.
Det hadde vært ønskelig at en norsk avgift på avfallsforbrenning bidro til å støtte opp om nasjonale og europeiske målsettinger knyttet til materialgjenvinning og reduserte klimagassutslipp, i stedet for å sabotere disse ved å stimulere til forbrenning bare karbonfangst og -lagring er på plass!
Slik sett blir Skattedirektoratets forslag en god illustrasjon på Peer Gynts utbrudd; «Når utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet originalest».
Da har jeg ikke engang kommentert Skattedirektoratets originale omgang med avfallshierarkiet. Det er ikke slik at man sorterer ut avfall til forbrenning. I Norge og Europe forøvrig brenner man derimot det som blir til overs etter at man har sortert ut alt som kan gjenbrukes eller gjenvinnes. Det er derfor det heter «restavfall». Og det er derfor det er for sent å gjøre noe med klimaavtrykket til dette avfallet etter at det har havnet i forbrenningsanleggets bunker. Men Skattedirektoratets høringsnotat inneholder så mange feilaktige antagelser om hvordan vi rent faktisk driver våre anlegg at det neppe er en detalj de har fått med seg.
