Bærekraft og fotball

– La meg trekke noen lange linjer, skriver Jørn Mortensen – rådgiver ved Sogn interkommunale miljø og avfallsselskap i dagens kronikk.

Jørn Mortensen – SIMAS IKS

Bakgrunn

En del kritikk som kommer mot det grønne skiftet handler om konkurranseevne. Eksempelvis konkurranse på pris mellom ulike produksjonsmetoder for elektrisitet, eller kritikk mot lav grad av gjenvinning på grunn av et umodent system i avfall- og renovasjonsbransjen.

Det gjør meg fortvilet og frustrert at ikke opp mot 100% prosent av den plasten vi i Sogn har gjort en innsats med å utsortere faktisk blir til nye plastprodukter som omfavner god mat og drikke i butikkhyllene, men heller ender opp som en parkbenk et eller annet sted i Europa. Ifølge en artikkel på Sortere.no sparer vi som samfunn faktisk på å smelte om å bruke på nytt, et utslipp tilsvarende 13 km kjørt med fossilbil per kg plast resirkulert. Hvorfor er det slik da, at jeg må anerkjenne en del av kritikken fra kommentarfeltkrigerne som berettiget?

Vel, jeg lærte på skolen i Connecticut at det viktigste for en bedrift er å tjene penger. Om befolkningen anser selskapet som en positiv aktør og roser dem for samfunnsansvaret med å legge om til «grønnere» drift, men ender opp med å ikke kjøpe produktene deres- fordi de er blitt noen kroner dyrere, lever ikke sjappa lenge. Noen kroner dyrere kan være en konsekvens fra bruk av resirkulerte råvarer i emballasjen, da ny plast er billigere enn den brukte. Uten penger i kassa, mat i maven, lever ikke en bedrift lenge.

En del av disse bedriftene som nå legger om litt, og markedsfører det opp og nedenom hvor bærekraftige de er- gjør det fordi de er store. De har kapital til å ta risikoen med å gjøre endringer, selv kanskje uten å pålegge kostnadene med denne endringen på produktet- fordi de forventer at oss forbrukere trekkes mot det mer miljøvennlige valget i butikkhylla. Og salg holdes dermed stabilt.

Utfordringen for en del av de store aktørene, er at de sitter (unnskyld utrykket) jævlig godt fast i sine «gamle» bruk-og-kast mønstre av prosesser, eller at de har eiere som forventer mest mulig penger tilbake fra sine investeringer og dermed er skeptiske til endringer som fører til mindre utslipp av klimagasser eller på andre måter påvirker samfunnet positivt uten å direkte være en inntektskilde.

Som sagt (skrevet), endring betyr kostnader for en bedrift

Små nye bedrifter som satser på mer miljøvennlig (ikke la oss bruke opp utrykket bærekraft enda mer) drift, har ikke over flere tiår forbedret og effektivisert sine innkjøpsavtaler og fått på plass kostnadseffektive verdikjeder for sine råvarer. På grunn av dette er de ofte litt dyrere og vi forbrukere «stemmer» de ned gjennom våre innkjøp, fordi vi også ønsker å få mest mulig ut av våre hardt inntjente ressurser. Da får aldri de grønne små bedriftene fotfeste og vokst seg store, slik at de gjennom større innkjøp og erfaring kan lage verdikjeder og produksjonsmetoder som faktisk kan konkurrer med de store, gamle og trege bedriftene.

La oss trekke noen lange linjer

Om vi setter sammen et fotballag av folk som aldri har spilt fotball før, og sender de opp på Fosshaugane- kommer de til å bli grusa så det holder. De som heier på dem kan rope «Stao no pao» (man roper ikke det til bortelaget, men heng med på metaforen) så mye de vil, men de kommer til å tape. Fordi de ikke har erfaring.

En annen måte vi kan sammenligne fotball og grønn omstilling av produksjonsselskaper på, er å se for oss at denne gjengen som aldri har spilt fotball før- får beskjed om at de skal spille med basketballregler. Man har to lag, et mål på hver sin side av banen og én ball, forholdsvis likt- men ikke. Det laget som prøver å vinne fotballkampen ved å spille med andre regler taper. Litt slik opplever en del bedrifter den grønne omstillingen og omlegging til en sirkulær økonomi. De prøver rett og slett å spille et nytt spill, men med gamle regler- fordi myndighetene fortsatt har nye regler lagret i strategi, ikke lov.

Skal systemet for resirkulerte råvarer fungere, må det være lovfesta krav på plass

Vi som forbrukere kan stemme med lommeboka og politikerne kan gjennom skatt, subsidier og toll legge til rette spilleregler som løfter opp og frem de aktørene som faktisk driver sine selskaper på en måte som ikke ødelegger livsgrunnlaget for oss og de andre levende på denne planeten.

Forslag til spilleregel: Start med et krav på innblanding av 10% resirkulert råvare i alle produkter som selges i Norge, øk videre. Da reduserer vi forhåpentligvis en del av avfallsberget med skrot, eksempelvis kjøpt på Temu, la det heller krasje i en tollmur «på veg over grensa».