Bransjestemmer
Circle Cities
Circular City Scan. Byene kan bli innovasjonsmotorer for sirkulær næringsutvikling gjennom kartlegging, styring av materialstrømmer og urban metabolisme som satsningsområde. (Ill: Circle Economy)

Norge – landet som skulle bli et foregangsland i sirkulærøkonomi

Resten av Europa har allerede løpt første etappe og vi har ennå ikke bestemt oss for når eller hvem som skal stille til start?

Cathrine Barth
Cathrine Barth er medstifter og strategisk leder av næringsforeningen Circular Norway.

To uker tilbake var 2300 ledere, politikere og forskere samlet til World Circular Economy Forum i Helsinki. Det er tredje året på rad at Finland inviterer verdens ledende aktører innen sirkulærøkonomi til samarbeid, deling og utvikling av morgendagens økonomi.

Nær 50 aktører var representert fra norsk nærings- og organisasjonsliv. Hvem var de norske?

  • Ingen politikere
  • Ingen fra departementene
  • Miljøorganisasjonene glimrer med sitt fravær.

Det var heller ikke mange fra den tradisjonelle avfallssektoren hverken i sal eller på scene. Imidlertid var den norske deltakelsen positivt preget av markant deltakelse fra Innovasjon Norge, Nordic Innovation og øvrige kunnskapsmiljøene som forbereder seg på det sirkulære skiftet.

Høyeste hold i EU

Vi møter et engasjement som er forankret politisk på høyeste hold i EU og understøttes av flere internasjonale paneler.

Budskapet er klart og tydelig. Det etableres klare og tydelige mål og reguleringer som understøtter overgangen til en sirkulærøkonomi. Tiden er inne for handling og de fleste landene har utviklet og iverksetter nå sin sirkulære handlingsplan.

Finland, som tok på seg den sirkulære ledertrøyen i 2016 er allerede i gang med å oppdatere til 2.0 -versjon av veikartet og justerer handlingsplanen for å være rigget som sirkulær nasjon innen 2025. Det vektlegges nye næringer, nye jobber og hvordan vi legger grunnlag for en helhetlig omlegging av de økonomiske strukturene.

Samtidig ser vi at industrielle trekk tyder på motkrefter. Pionerer som går foran, forteller at omlegging er tungt å ta alene. Eksisterende næringer som er eksponert i et lineært system er sårbare.

Det er ikke gitt at gjennomsnittlige norske virksomheter vil håndtere omleggingen uten klare føringer og rammebetingelser som trygger sirkulær næringsutvikling.

De landene som har banet vei og etablert politikk som satser på sirkulær praksis, kjennetegnes ved at det vektlegges samarbeid på tvers av fagfelt og siloer. Det kan det synes som nær samtlige aktører innen den lineære verdikjeden ønsker å løse omstilling til sirkulær økonomi på helt sin egen måte. Når det gjelder norske forhold, ser vi foreløpig få trekk og tilnærminger til samarbeid gjennom verdikjeder eller på tvers av sektorer.

Makroøkonomiske drivere presser på den eksisterende avfallssektoren.  Dette er naturlig del av lineærøkonomiens grunnlag hvor forbruksvekst og avfallsproduksjon er grunnlag for en «sunn» nasjonaløkonomi. I paradigmeskiftet som pågår, er nettopp avfallsbransjen en viktig aktør, men hvor ressurshåndtering og eksisterende forretningsmodeller er i spill.

Lineær risiko og tapte verdier

Ledende forretningsmiljø forbereder seg på hvordan styrerom og ledergrupper vil møte krav å svare på selskapets risikoprofil knyttet til «lineær risiko». Nylig gikk DNB Markets ut med markedsmelding om hvordan «knapphet på sjeldne jordmetaller» kan være en utløser og nytt våpen i den eskalerende handelskrigen mellom supermaktene USA og Kina.

Generasjonsskifte. Hvem rydder opp etter hvem?

Etter at stortingsmeldingen om «Avfall som ressurs og sirkulærøkonomi» fikk en heller lunken mottakelse etter lanseringen i juni 2017, etablerte regjeringen i januar 2018 en djerv målsetning som ga håp. Jeløyaplattformen erklærte at Norge skulle blir et foregangsland innen sirkulærøkonomi.

I februar 2018 ba Stortinget om å få etablert en nasjonal strategi for sirkulærøkonomi. Etter det har det vært ganske stille.

I samme periode har avfallsmengdene fra byggsektoren økt med 16%, vi brenner opp ressurser som aldri før og nylig ble det også kjent at utslippene i Norge har økt med 0,4% det siste året. Hva er det som gjør at et land som Norge – hvor vi har ressurser, teknologi og uttalte målsetninger om å redusere utslippene med 45% innen 2030 så langt har rygget flere meter bak startstreken?

Mangler vi mot, vilje og evne til å ta tak i det som nå er blitt redefinert til klimakrise? Er en slik vekst i avfall akseptabel, all den tid forbruket må reduseres med nær 70% for å nå klimamålene? Opererer vi med riktige målsettinger på materialgjenvinning, når det uansett viser seg at under ti prosent av materialene kommer tilbake i verdikjeder og nye sykluser?

I Sverige beregnes materialverdiene i de fem viktigste fraksjoner å utgjøre mer enn 50 milliarder kroner som årlig går tapt fra nasjonalverdien. Er Norge så herjet av medgang at vi har råd til å se tilsvarende verdier gå tapt?

De som lykkes har modige politikere som også er ledere

Hvor lenge skal ungene våre rydde opp etter plasten vår? ill: Cathrine Barth

Suksessformelen fra foregangslandene innen sirkulærøkonomi er at politikerne tør å sette tydelige og ambisiøse mål samt bruke innkjøpsmakten til å akselerere etterspørsel etter gjenvunnede og fornybar ressurser for utviklingen av nye markeder. Så oppfordres næringslivet og organisasjoner til å samarbeide på tvers av siloer og bransjer.

Ingen går inn i sirkulærøkonomien alene; eller som Hans Bruyninckx, leder for Det Europeiske Miljøbyrået, gjentok i sin oppsummering «Skal du bevege deg raskt -løp alene. Skal du bevege deg langt – løp sammen». Vi har et langt løp foran oss som krever samarbeid og at vi lærer av foregangslandene. Der er vi ikke i dag, men det er håp og mulig.

Det er fantastisk å se den entusiasmen og viljen som ligger i å rydde plass på strendene. En svært viktig oppgave som må løses å ha gode systemer for avfallshåndtering. Samtidig er dette også selveste symbolet på Norges forhold til sirkulærøkonomien. Vi kan ikke i all evighet bruke store ressurser på å rydde opp plastsøppel som er resultatet av en lineær økonomi, uten å tilføre de ressursene som må til for å designe sirkulære systemer. Nye verdikjeder må designes med materialer som tåler å gå tilbake i naturens kretsløp eller hvor planen er lagt for å leve lenge uten å bli til avfall. Morgendagens forretningsmodeller kretser om å bevare ressursene i kretsløpet.

Sirkulære byer og regionsutvikling er nøkkelen

Dagens forbruk av ressurser som må tilbake i kretsløpet representerer en stor mulighet for kommuner og regioner i Norge. Kommunene bærer i dag byrden ved eskalerende avfallshåndtering, uten å hente gevinstene ved å få materialene tilbake i kretsløpet.

Å hente materialer tilbake fra verdikjeder og bli foretrukket leverandør av sekundære råvarer i et sirkulært system er en forretningsmulighet som kan bli spennende og skape nye norske næringer. Miljøhovedstaden Oslo kan i 2019 skilte med glitrende reduksjoner tilknyttet elektrifisert transportsystem. I samme periode øker klimabelastningen tilknyttet avfallshåndtering.

Kommunene sitter på en gullgruve materialer som i dag går tapt. Våre lokalpolitikere vil i nær framtid stå til ansvar for materialtapet som påføres kommunens bedrifter og innbyggere. Digitalisering og krav til sporing og transparens synliggjør hvilke materialverdier som forsvinner ut av kretsløpet i dagens avfallssystem.

Kommunenes inntekter vil om få år bli mer sårbare, samtidig som regioner vil ta en rolle for å løse komplekse klimautfordringer. Samtidig som sirkulærøkonomien globaliseres gjennom fellesstandarder og mer forutsigbarhet, får vi en framvekst «sirkulære kommuner». Her bruker kommunen EUs nærhetsprinsipp og selvråderett til å etterspørre fornybarressurser og materialer som har vært i kretsløp, som kombinerer både arbeidsplasser og muligheten til å nå klimamål vi har forpliktet oss til.

Det haster med å få på plass en ambisiøs og involverende nasjonal strategi for sirkulærøkonomi. En strategi med tydelige mål og sterk medvirkning av næringsaktører. Hvis vi vil. Hvis vi tør. Hvis vi tar ansvar.

Kommersielle partnere