Regjeringens CO2-avgiftsforslag: Som å selge godteri til svenskepriser i Norge
Tenk deg at regjeringen foreslo en avgift på en tjeneste for å prise klimautslippene som hører med til denne tjenesten og stimulere til reduserte utslipp enten gjennom redusert etterspørsel etter tjenesten eller gjennom andre tiltak som gir reduserte utslipp.
Det høres rimelig ut, tenker du kanskje, særlig når du får vite at det finnes alternativer til denne tjenesten som samfunnet ønsker mer av, av hensyn til blant annet klima og ressursutnyttelse.
Avgiften skal kreves inn av tjenestetilbydere i Norge. Det høres også rimelig ut.
Så viser det seg at nesten halvparten av markedet for denne tjenesten utføres utenfor Norge, og omfattes ikke av avgiften. Det var da dumt, tenker du kanskje, da treffer jo avgiften bare litt over halvparten av markedet.
Men så viser det seg også at konkurransen med de utenlandske tjenestetilbyderne gjør at de innenlandske tjenestetilbyderne får et vanskelig dilemma. De kan sette opp prisene eller la være. Begge deler gir uønskete effekter. Øker de prisen på sine tjenester, går trolig kundene til utenlandske konkurrenter med den konsekvens at kapasitet blir stående ubrukt, med mer transport på veiene og «karbonlekkasje» som konsekvens. Velger de å ikke øke sine priser vil det gi redusert fortjeneste og tap hos tjenestetilbyderne.
Men er dette så stort problem da? Vi ønsker oss jo mer av andre typer tjenester – det er det som er best for miljøet og klimaet.
Problemet er bare at hvis prisene i markedet ikke øker, så vil ikke avgiften gi noen styringseffekt. Ingen vil ha noen ekstra grunn til å velge en annen tjeneste når prisene forblir som før.
Dette er dilemmaene som oppstår med regjeringens foreslåtte CO2-avgiften på avfallsforbrenning. Forslaget har nå vært på høring. Og aktørene som eier avfallsforbrenningsanlegg frykter at de ikke vil være i stand til å øke prisene i markedet pga konkurranse fra Sverige. I så fall vil argumentet om en fiskal avgift være riktig. Aktører som blir utsatt for fiskale avgifter pleier normalt å ha et visst importvern (tjenesteimport = avfallseksport).
Nå kan det bli som om dagligvarehandelen måtte senke prisene på brus, godteri og sjokolade til svenske priser fordi svensk «godis» var like tilgjengelig for folk. Da ville effekten av sukkeravgiften bli borte – og vi ville garantert fått et mediesirkus.
Så gjenstår spørsmålet om det er mulig å prise inn klimabelastningen av avfallsforbrenning slik at den treffer riktig og gir ønsket styringseffekt.
Dette bør bli et av høstens viktigste avgiftspolitiske spørsmål. EUs ministerråd har nå vedtatt en plastavgift på 0,80 Euro pr kg ikke-resirkulert plastemballasje, som medlemslandene må svare for fra 2021. Det er på mange måter den samme fossile plasten som er grunnlaget for avgiften begge steder. Bør vi tenke nytt også i Norge?
