Butikkeier: Ikke gjør som danskene, brenn heller de brukte klærne!
Motebransjen må spørre seg hva bærekraft er før de går i gang med prosjekter som kan føre til et langt dårligere klimaavtrykk enn om vi bare kastet klærne på bålet når de ble utslitte.
I likhet med dansker er ikke nordmenn akkurat på topp når det gjelder å kjøpe bærekraftige klær. Blant nordmenn og dansker mener bare 24 prosent at det er viktig for dem å kjøpe bærekraftig produserte klær, viser tall fra European Fashion Report 2021. I Danmark er tanken at man skal tvinge bærekraft ned over klesproduksjonen i form av krav om å bruke såkalt resirkulert materiale.
Under den internasjonale moteuken i København i august forpliktet flere store danske moteselskaper, deriblant Ganni og Bestseller, seg til å resirkulere mer i produksjonen av nye klær. I samarbeid med Miljøstyrelsen, Dansk Mode & Textil Wear, Dansk Erhverv, Lifestyle & Design Cluster og flere store danske bedrifter, ble det blant annet enighet om at innen 2030 skal alle tekstiler fra selskapene bestå av 40 prosent resirkulert materiale.
På papiret høres dette riktig og bærekraftig ut. Bare ordet resirkulert smaker av ren samvittighet og gode intensjoner, men ved nærmere ettertanke er det vanskelig å komme opp med noe som er mindrebærekraftig enn å begynne å trevle opp gamle tekstiler for å produsere nye. Denne misforståtte godheten bør ikke smitte over fra Danmark til Norge.
Endeløse fraktsykluser er ikke bærekraftige
I en bransje som forurenser som få andre, bør det være innlysende at resirkulering bør handle om å bruke klærne mer enn de åtte gangene et klesplagg i gjennomsnitt brukes før det havner i søpla eller til resirkulering. Men det er ikke hensiktsmessig å begynne å produsere nye stoffer ut av de allerede eksisterende. Dette setter i gang en urimelig lang syklus med transport, håndtering, rensing, produksjon og enda mer transport. Vel og merke med varer som allerede har blitt produsert og transportert tidligere.
Først må klærne samles i store containere og transporteres til et sentralt vaskeri, hvoretter de må fraktes til en fabrikk og trevles opp for så å bli vevd sammen til nye stoffer på et tredje sted. Deretter må stoffet igjen transporteres til et fjerde sted for å bli sydd om til klær som så skal fraktes ut til forbrukerne, som ofte sender varen i retur et par ganger før riktig størrelse ender opp hos riktig kjøper. Og så begynner sirkelen på nytt. Klærne havner bakerst i skapet etter å ha blitt brukt noen få ganger. Fanget i et limbo som gjentar seg i det uendelige.
Vi må fortsatt produsere nye klær
Tidligere brukte mange tekstilprodusenter 150 liter vann til å lage bare ett par jeans. De helt nye fabrikkene bruker det som tilsvarer tre glass vann, og dermed har transport blitt den store miljøsynderen vi bør fokusere på.
Vi må fortsatt produsere nye klær, og de må være av god kvalitet slik at de kan vare lenge og brukes mer, og så må vi tenke over hvordan vi kan produsere dem på en bærekraftig måte som tar høyde for nettopp frakten.
Bomullen bør produseres på marken nær fabrikken hvor den skal veves og sys, og derfra bør den helst bare transporteres til butikken eller kjøperen én gang. Når klesplagget en dag har blitt brukt masse og gitt videre, har blitt solgt og kjøpt i de lokale gjenbruksbutikkene til et punkt hvor det nesten har trevlet opp av seg selv, kan det diskuteres om det ikke ville være mest bærekraftig å kaste det på bålet, fremfor å starte den CO2-tunge fraktsyklusen på nytt bare for å kunne legge til enda et bærekraftsmerke.
