Karbonfan(gs)tasien
Realitene har knust entusiasmen.
Det har gått tre år siden Solberg-regjeringen presenterte det de betegnet som «Det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne».
Nær 18 milliarder skattekroner satt daværende olje- og energiminister Tina Bru av til bygging av lagringsanlegget Northern Lights, fullskalafangst hos Norcem i Brevik og delfinansiering av avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud.
I årene frem mot tildelingen var karbonfangst et av de heteste temaene i bransjen. På alle landets forbrenningsanlegg pågikk det forstudier, prosjektering og dagdrømmer. Det var bred enighet om at energigjenvinningsanleggene var perfekte for karbonfangst. Det ble snakket varmt om de 500 forbrenningsanleggene i Europa som visstnok knapt kunne vente med å få på plass karbonfangst.
Men siden har interessen stilnet.
Fangstdelen av det norske prestisjeprosjektet «Langskip» kan skremme vannet av selv den største optimist:
- Melkøya: Elektrifiseres fordi eierne og staten mener karbonfangst blir for dyrt og komplisert
- Norcem: Kostnadssprekk på minst en milliard og et halvt års forsinkelse
- Klemetsrud: Prosjektet bråstanset i april etter mulig budsjettsprekk på tre milliarder. Det endelige utfallet vet vi først om ett år
Det olje- og energiminister Terje Aasland har kalt Norges utstillingsvindu har blitt et skrekkabinett.
Årsaken skyldes både de enorme kostnadene knyttet til bygging og drift av karbonfangst, samt at rammevilkårene er dramatisk forverret.
Energiprisene har skutt i været, materialer og mannskap har blitt dyrere. På toppen har myndighetene lagt stein til byrden.
Gjeninnføringen av forbrenningsavgiften skapte sinne og frustrasjon. Men den har også forkludret regnestykkene for karbonfangst. Flere hundretalls millioner kroner må nå betales i avgift. Penger de helst skulle brukt til prosjektering av fangstanlegg. Både Solberg-regjeringens klimaplan og Støre-regjeringens klimabudsjett skriver rett ut at avgiften trolig ikke vil ha stor effekt på dagens utslipp og at den heller ikke vil stimulere til å etablere karbonfangst. Regnestykket for investering og drift av karbonfangst går helt enkelt ikke opp.
De neste fem-seks årene må flere av forbrenningsanleggene oppgradere eller bytte ut gamle forbrenningsovner. Flere snakker nå åpent om nedleggelse og nedskallering isteden.
Karbonfangstplanene er lagt nederst i skuffen og det skal mye til for at de hentes frem igjen.
