Karbonfangstskandale i verdensklasse
I 2018 ble Northern Lights, Gassnova samt Olje- og energidepartmentet orientert om at karbonfangst var en samfunnsøkonomisk utfordring – ikke bedriftsøkonomisk. 6 år senere har norske myndigheter fremdeles ikke tatt konsekvensen av dette og bidratt til etablering av bærekraftig forretningsmodell for fangst-delen.
Skandalen har vært lite omtalt, fordi dette fagområdet er komplisert, teknisk og berører i første omgang kun frivillige selskaper. Men, de norske innovatørene har brukt svært mye penger og resultatet er magert. Staten har vært med å ta regningen, men det har jammen også lokale skattebetalere gjort i de kommuner der forbrenningsanlegg har vært «crash-test-dummies».
Manglende karbonfangst har sendt skattepengene opp i urenset røyk i stedet for CO2-renset røyk.
Karbonfangsten består som kjent av to deler. Fangst-delen som skjer lokalt og transport og lagring som skjer på sokkelen med rørledninger ut fra en Hub ved Bergen i regi selskapet Northern Lights JV. De omtales på nettet som et samarbeide mellom Equinor, Shell og Total Energies. De skulle lage verdens første selskap som både transporterte og lagret karbon i geologiske reservoarer (gamle borehull) i Nordsjøen ca 100 km utenfor Bergen.
Forretningsmodellen deres er å ta betalt av de lokale karbonfangerne for disse tjenestene.
Fra å være et innovativt og verdensledende miljøprosjekt har det norske CCS-prosjektet blitt en skandale. Andre land er i ferd med å gå fra oss. Olje- og energidepartementet (nå Energidepartementet) må ta på seg det største ansvaret. Fordi de forgjeves har forsøkt å gjøre CCS til et bedriftsøkonomisk prosjekt etter prinsippet «å la forurenser betale».
Problemet er at «forurenser» er avfallet som brennes. Forbrenningsanleggene har liten eller ingen mulighet til å påvirke forbrenningen av avfallet de mottar fordi markedet består av utenlandske anlegg som man konkurrerer med. Skrur norske anlegg opp gatefee, vil de utkonkurrere seg i forhold til utenlandske. Derfor kan ikke «gatefee» finansiere CCS. Og dermed er ikke CCS et bedriftsøkonomisk prosjekt, men et samfunnsøkonomisk.
Was sagen Sie, bitte?
I juni 2019 arrangerte Klemetsrudsanlegget og Heidelberg Sement(Brevik) informasjonsmøte i Düsseldorf med tyske næringslivsfolk om CCS. Den norske delegasjonen var dobbelt så stor som den tyske og var toppet med en statssekretær fra Olje- og energidepartementet. Han sa at Staten (den norske) ville spytte penger i CCS-prosjektet i Nordsjøen hvis Klemetsrud og Brevik Sement fikk med seg «dere» – og han pekte på de tyske næringsfolkene – i lagring i Nordsjøen. De tyske industrilederne svarte med ett spørsmål;
«Hvordan er forretningsmodellen – hvordan skal vi finansiere fangsten?»
Dette spørsmålet er fremdeles ikke besvart, snart 5 år senere.
Spørsmålet til dagens Energidepartementet – og Storting – blir derfor:- Når skal karbonfangstskandalen i verdensklasse ta slutt – og hva blir forretningsmodellen for fangstdelen? Til dette spørsmålet blir besvart er CCS et bedriftsøkonomisk sort hull som, må tettes med et samfunnsøkonomisk svar.
